Milevis med skog og mystikk
Trolldom på Finnskogen



Av Merete Evertsen

Finnskogen er navnet på et stort og spredt befolket skogområde som strekker seg langs begge sider av riksgrensen mellom Norge og Sverige. Området fikk navnet sitt etter flere tusen finske innvandrerne, såkalte skogfinner, som bosatte seg der på 1500- og 1600-tallet. Disse kom i stor grad fra området Savolaks i Finland. Finnene som kom fra Midt-Finland via Værmland, var invitert av svenske myndigheter fordi deres svedjebruk og bråtebrenning kunne produsere rug i den ellers uproduktive granskogen. Innvandrerne brakte med seg sitt språk og sine tradisjoner sammen med en byggeskikk og et levevis som har holdt seg helt opp mot vår egen tid. Mange eldre finnskoginger har vokst opp med foreldre som seg imellom snakket 1600-tallsfinsk.

Trollmenn og trollkjerringer
Til å begynne med ble de finske nybyggerne tolerert av den norske befolkningen. Før skogsdriften kom skikkelig i gang, hadde ikke skogen så stor verdi for bygdefolket. Selv om de to gruppene hadde lite med hverandre å gjøre, var finnene likevel dårlig likt. De var kjent som "trollmenn" og "trollkjerringer", og alle visste at de leste mer i "Svarteboka" enn i Bibelen.
Magi og trolldom har alltid vært en del av dagliglivet på Finnskogen. Evnen til å stemme blod, helbrede sykdommer og smerte eller å på andre måter ta i bruk overnaturlige krefter forbindes gjerne med den finske kulturen. Finnenes svedjebruk krevde omfattende kunnskaper og en dyp forståelse for helheten i naturen. Denne innsikten ble ofte oppfattet som noe uforklarlig som magi.
En fremmed kultur tett innpå kan gi grunnlag for både angstblandet respekt og for myter og fordommer. Likevel er det ikke til å komme bort fra at magi, synskhet og uforklarlige fenomener var vanlig hverdagskost i ellers så karrige leveforhold. Folk som bor på Finnskogen, kan fortelle om både hulder, skrømt og småfolk, men de snakker ikke så ofte om det. I alle fall ikke til fremmede. På den andre siden er folk blitt mer urbane i dag selv på Finnskogen. Folk lever ikke i pakt med naturen lenger på samme måte som for bare 50 år siden.
For 100 år siden var hverdagen preget av overlevelse. Penger fantes ikke. Til tider var det så ille at enkelte ikke hadde råd til å betale for begravelsen til sine egne. Noen ble gravd ned i ukristnet jord et ukjent sted i skogen, mens andre fraktet sine kjære til kirkegården i ly av nattens mørke og forlot dem der. Da var presten nødt for å gravlegge vedkommende om begravelsen ble betalt for eller ikke.

Vælgunahå 2008
Finnskogen. Magi, mystikk og plasser hvor det fortelles om skrømt. Vi har hørt om et slikt sted og vil undersøke dette nærmere. En regntung vårdag i 2008 reiser Tommy Michaelsen, Heidi Svingen og jeg til Finnskogen for å oppleve spøkerier på Vælgunahå. Tommy, som er fra Grue, vet vei og er guide.
Medium har tidligere trykket en artikkel om våre opplevelser på Vælgunahå denne dagen. Da vi i etterkant har kommet over spennende opplysninger om stedet i boka "Finnskog og trollskap" av Dagfinn Grønoset, utgitt første gang i 1953, velger vi å gi et lite tilbakeblikk på turen.
Vi er blitt fortalt at stedet Vælgunahå, som ligger på den svenske siden av grensen midt i Finnskogen, er hjemsøkt. Det er også kjent at det slett ikke er gode krefter som regjerer på stedet. Opprinnelig skal det ha vært et lite torp oppe i skogen, men i dag står kun grunnmuren igjen. Stedet var så hjemsøkt at porselen visstnok fløy gjennom luften, sengene la seg på høykant, og andre møbler flyttet på seg. I dag er det over hundre år siden spøkeriene fant sted mellom år 1900 og 1901. Folk var så skremt av hendelsene at de hentet inn en prest for å velsigne plassen. Da presten dukket opp, fløy kaffekjelen som sto på ovnen, rett i hendene på ham og klappet igjen Bibelen som spratt opp i ansiktet på den stakkars presten. Det hele endte med at plassen ble forlatt.
Tommy tar stedet på alvor. Det han har blitt fortalt, gir nesten et inntrykk av at stedet er forbannet.
- Ikke rør ved noe der oppe! Jeg anbefaler ikke å ta med noen suvenirer heller, sier Tommy alvorlig. - Du vil ikke ha med deg hjem det som finnes der oppe. Hva det nå enn er som er her, legger han til før han snur seg og leder an opp til plassen. Advarselen hans synker inn. Vi skal ikke røre, bare se og oppleve. Føle på energiene på den fraflyttede husmannsplassen.

Uvelkomne
Det er noe andektig over det hele da vi ankommer det frarømte torpet. På vei opp kan vi kjenne at vi blir dratt mot stedet, men likevel er vi uønsket. Det er en merkelig følelse, og det begynner å verke i nakken. Vel framme ser vi den omtalte grunnmuren og blir stående rolig for å se om det skjer noe, om vi kan ta inn kreftene som herjer stedet. Til å begynne med merker vi ikke noe annet enn at følelsen av å være uønsket på stedet er blitt sterkere. Vi blir fort enige om at vi ikke skal røre ved grunnmuren. Atmosfæren og Tommys advarsler innbyr ikke til det.
Vi kikker oss rundt. Egentlig er dette et vakkert sted når du ser på det med det blotte øyet. Det er grønt og frodig. Likevel kryper uhyggen opp langs ryggraden og helt opp til hårrøttene. Vi går forsiktig rundt på plassen, og på baksiden kan vi skimte en grop som kan ha vært brukt i forbindelse med dyrehold. Både Heidi og jeg fornemmer at jorden rundt stedet er blitt dyrket, men det ligger spor etter en tragedie i luften. Ingen av oss kan fornemme helt hva tragedien bunner ut i, nok en gang er det som om vi ikke skal vite.
Evald nikker. Han kan kjenne seg igjen i beskrivelsen.
Tommy kjenner ikke etter. Han vil egentlig ikke være her. Han holder god avstand, klar til å stikke når som helst. Bak ruinene av hovedhuset finner vi en haug med stein, og tankene vandrer til at det kan være en gravplass, men vi er så påvirket av energien på området at vi er villige til å tro på hva som helst. Sannsynligvis er dette spor etter at noen har ryddet marken. Vi rusler tilbake til ruinene for å kikke nærmere, men finner fort ut at vi ikke vil oppholde oss lenge her. Det ligger en advarsel i luften - ikke kom nærmere! Det hele er så sterkt at vi sier høyt: "Vi skal ikke røre, vi skal bare se." Det kjennes faktisk som om energien rundt oss gir litt slipp, men likevel passer vi på at vi ikke tråkker på noe vi ikke skal. Stemningen får oss til å føle oss dårlige, og vi finner ut at det er best å snu mens leken er god. Vi takker for titten og beveger oss sakte fra stedet.
Selv om vi beveger oss vekk fra plassen, kjennes det som om energien ikke helt vil slippe taket. Vi føler at det er noe eller noen som passer på at vi forlater stedet, at vi ikke skal forsøke å lure oss usett tilbake. Vel tilbake på stien, og på samme sted som en energi begynte å dra på vei oppover, slipper "vokteren" av stedet taket på oss. Nakkesmertene og den påtrengende energien blir borte, og vi kan igjen puste normalt.

Vælgunahå sommeren 1900
Etter vår tur til Vælgunahå kom jeg over Dagfinn Grønosets bok og fikk på den måten et godt innblikk i hva som egentlig skjedde den gangen spøkeriene satte i gang på husmannsplassen for over 100 år siden. Grønoset intervjuet rundt 1950 finngubben Sanla-August - som selv opplevde de skremmende hendelsene på kroppen.
Jeg smiler. For det er akkurat den beskjeden jeg fikk og skulle overbringe til Evald.
- Temperamentet har du brutt. Det slutter hos deg. Du ville sett det helt tydelig om du hadde hatt barn selv.
Evald har ingen barn, men er overbevisst om at han har greid å holde sin psykiske helse i orden gjennom trening i alle år.
- Jeg er sikker på at det er treningen som har holdt meg oppe i alle år. Den har fungert som en ventil for meg for å få ut mye negative energier og tilføre noe positivt. Det blir nesten på samme måte som med drømmer. Jeg mener drømmer er livsviktige for oss mennesker. Hjernen sorterer inntrykk og bearbeider ting som skjer hele tiden.