Spøkelse på Kolbotn



Av Merete Evertsen

Ann-Kristin Sunstad (32) og hennes sønn Chris Sunstad (12) har lenge vært sikre på at det spøker i huset de bor i. Magaisnet Medium tok saken og fikk renset bort mye åndelig aktivitet i tillegg til å legge ut beskyttelse under huset mot vann som renner under grunnen. Ann-Kristin mener at huset er blitt betydelig roligere etter vårt besøk, men fortsatt er det ting som skjer der. Chris vil ikke sove alene på rommet sitt, og dørene i leiligheten åpner seg uten noen tilsynelatende grunn.

Er det mulig å få det helt rolig hjemme?

Dørene i huset lever sitt eget liv

Da vi møtte Ann-Kristin og hennes sønn, viste det seg at de hadde rett i sine antakelser av at det spøker hjemme hos dem. Heidi Svingen og undertegnede fikk renset en hel del i huset, men som forventet var det mer rusk å ta tak i. Vi tok derfor turen tilbake til Kolbotn for å gjøre et siste forsøk på å få husfred hos den lille familien.


Vi ankommer Kolbotn en solskinnsdag. Alt virker fredelig og rolig, men jeg blir stående ute i hagen. Jeg skjønner at det er mer i området rundt huset enn det vi fikk med oss sist. Nabohuset står der i all sin prakt, men når jeg kikker rundt, er det akkurat som om det er noe som ikke skulle vært der. Omgivelsene stemmer ikke med bildene jeg mottar i mitt indre. Kanaliseringen har begynt.
Tomta rundt husene virker også flatere enn det jeg ser for meg. Jeg vil ha det til at det er en liten voll i hagen. Bak vollen ser jeg tyske soldater fra 2. verdenskrig. De lener seg inn til vollen med gevær i hendene og løfter hodene for å kikke over vollen. Som for å spionere. Men soldatene beveger seg ikke over vollen og videre inn i hagen til Ann-Kristin - de liksom bare sitter på vakt. Jeg peker og forklarer for Heidi hva jeg mener.
Ann-Kristin har oppdaget at vi er ankommet og kommer spaserende over plenen mot oss. Jeg forklarer henne det jeg nettopp har oppdaget. - Det må ha krydd av tyskere her under krigen, sier jeg. Og rundt huset deres og tomta er ikke det eneste stedet sporene henger igjen etter dem. Det henger igjen i hele området, sier jeg. Ann-Kristin ler.
- Det du sier nå stemmer hundre prosent. Nabohuset ble oppført lenge etter krigen - og den vollen du snakker om eksisterte også. Tyske soldater brukte "å leke" krig i området her. De la seg bak vollen der som en gang var her, men våget seg sjeldent over. De turte nemlig ikke, for da slapp min farmor sånn "tilfeldigvis" ut bikkja. Farmor og farfar hadde nemlig en diger schæfer, Draco, som hun slapp ut når tyskerne kom for nære. Da gjorde soldatene full retrett.
Når man arbeider som synsk er det veldig godt å kunne få bekreftet informasjonen man får inn - og denne gangen er vi så heldig at Ann-Kristin kjenner til de historiske faktaene om området og kan bekrefte min teori.

Skjellett i hagen
Vi beveger oss nærmere brønnen som vi kikket så vidt på forrige gang. Den er et dystert monument i hagen. Det vi på forhånd vet er at det er en gutt som har druknet i den for veldig mange år siden. Det fikk vi renset opp i forrige gang. Tomta i seg selv virker også veldig mye roligere enn sist vi ankom stedet.
- Den beskyttelsen du la under huset sist har virkelig fungert. Huset er blitt mye roligere selv om det er noe smårusk igjen. Jeg hadde håpet at når vi først var i gang med å rense hjemmet mitt, så kunne vi like gjerne få fjernet alt sammen. Så er det gjort, smiler Ann-Kristin. Hun var i utgangspunktet så sliten av å være i sitt eget hjem at hun vurderte å flytte. I dag virker den tanken litt fjernere. Det begynner å bli bedre.
Heidi har falt i egne tanker og vandrer fram og tilbake i enden av hagen. Det er tydelig at hun værer ett eller annet.
- Her er det noe, men jeg aner ikke hva det er, sier hun usikkert. Jeg går bort og stiller meg oppe på plassen Heidi viser til og prøver å ta inn hva det er hun har fått teften av. I et lynglimt ser jeg et skjellett. Følelsen som kommer med bildet er helt rolig. Skjellettet er ikke lagt der av skumle årsaker. Uten å si noe om hva det er jeg får inn, ber jeg Heidi forsøke om hun kan finne ut hva det er hun kjenner. Kanskje vi kan bekrefte hverandres observasjoner på den måten.
- Jeg vil ikke, smiler Heidi. Jeg synes det er skummelt.
Jeg forteller om skjellettet jeg fikk inn. Ann-Kristin nikker.
- Det jeg kan bekrefte er at bikkja som holdt tyskerne på avstand, Draco, er begravd her. Det stemmer nok at det ikke er noe skummelt med skjelettet.

Huset
Vi går inn for å gå gjennom huset en gang til og eventuelt se om vi kan finne årsaken til at det ikke er helt rolig ennå. Vi ber Ann-Kristin fortelle litt om hva som skjer i huset. - Kjæresten min, Steinar, som vet at jeg mener det skjer ting og tang i huset, har ikke helt trodd på det jeg har fortalt. Han tror ikke på "sånt", som han sier. En dag han stod ute i gangen spratt døren rett ved siden av ham plutselig opp. Han skvatt så han hoppet på gulvet. Dørene er for harde til at de kan sprette opp av seg selv, og det er Steinar også veldig klar over. Da måtte han innrømme at det kanskje var noe i det jeg sa, ler Ann-Kristin. Mens vi snakker kommer kjæresten Steinar på besøk. Selv om han ikke tro på "sånt er han nysgjerrig på hva som skal skje, og vil overvære dette.
Ann-Kristin forteller at Chris overhodet ikke vil sove på soverommet sitt. Han blir vekket hver natt av at noen fysisk tar tak i ham og vekker han.
- Han sier at det er som om noen tar tak i ham og rister ham våken. Jeg har prøvd å sove der inne selv for å sjekke, og det samme skjedde med meg, forteller Ann-Kristin.
Sist vi renset huset ba jeg Ann-Kristin ommøblere rommet til Chris. Jeg mente det ville bli roligere dersom hun flyttet sengen til motsatt vegg. Det er ennå ikke blitt gjort, mest fordi Chris ikke vil sove der. Jeg prøver å få inn hva som kan være årsaken til at det fortsatt er urolig om nettene på gutterommet, men jeg kan ikke finne at årsaken ligger i den åndelige verden. Jeg får en helt annen beskjed.
- Vi snakket litt om dette sist. Chris er mye sinna, er han ikke? Ann-Kristin nikker til svar. Og det er der både svaret og løsningen ligger. De hendelsene som skjer inne hos Chris er noe han selv forårsaker - han manifesterer energiene i rommet. Ikke i veldig stor grad, men i stor nok grad til at det er plagsomt. Når Chris sover på andre steder enn i sitt eget soverom, skjer det ingenting - han sover godt. Men det er fordi han selv føler seg trygg på at det kun er på rommet hans ting foregår. Andre steder føler han seg fri.
- Dette har jeg hørt kan være vanlig hos tenåringer, sier Ann-Kristin. - Det betyr at det går over? Vi har også fått hjelp til å ta tak i det som forårsaker sinnet til Chris. Det vil kanskje også hjelpe.

Kasper, Jesper og Jonatan
Vi setter oss i stuen for å prate mer om hva som foregår i huset. Steinar forteller at han sover mye bedre hjemme hos seg selv enn når han overnatter hos Ann-Kristin.
- Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men jeg er ikke like uthvilt etter at jeg har vært her enn når jeg har vært hjemme. Nå er jo forholdet mellom oss relativt nytt og det kan jo handle om at jeg ikke er vant til å ha noen ved siden av meg i sengen, reflekterer Steinar.
- Blir du like sliten når Ann-Kristin overnatter hos deg da, spør jeg?
- Nei, jeg gjør ikke det, må Steinar innrømme. Det er helt annerledes å være i min egen leilighet. Og det til tross for at jeg egentlig ikke trives hjemme hos meg selv. Jeg har litt for mørk leilighet, smiler han. - Likevel har jeg vanskelig for å tro på dette med spøkelser. Jeg har aldri merket noe sånt eller vært redd for å gå ned i mørke kjellere. Men jeg må innrømme at det foregår et eller annet her.
Jeg forsøker å tune meg inn på huset for å finne eventuelle rester av åndelig aktivitet. Jeg sitter i stua og går gjennom huset i mitt indre. Jeg renser hvert enkelt rom med kjærlighetens lys fra universet- og jeg får jobben gjort relativt enkelt. Rommet til Chris er full av energier og trengs å renses litt ekstra. Det kan være at rommet vil bli roligere etterpå dersom ikke Chris selv manifesterer sine energier inn i rommet igjen. Mens jeg jobber meg gjennom rom for rom i dyp konsentrasjon, oppdager jeg dem - de jeg velger å kalle for Kasper, Jesper og Jonatan. Tre tyske soldater står i gangen til Ann-Kristin.


Tysk overgivelse
Soldatene står på rekke og rad inntil veggen i gangen til Ann-Kristin. De liksom lister seg forsiktig rundt og skal sjekke at alt er i orden. Det er nok disse tre herrene som får dørene i huset til å leve sitt eget liv.
- Jeg visste det måtte være noe mer i huset, smiler Ann-Kristin. Vi hører jo skritt, og Chris mener at det er noen som ser på ham når han er i gangen. Bikkja har også hoppet opp og bjeffet på tilsynelatende ingenting noen ganger. Tyskerne blir vel ikke et problem å fjerne, spør Ann-Kristin håpefullt. - Det er jo blitt så rolig her ellers.
Jeg bekrefter at tyskerne ikke skal bli noe problem å fjerne. De er nok ikke hele tiden i huset. Det virker som om de "arbeider" i store deler av nabolaget også. Som om de har en fast rute de inspiserer. Jeg forteller de andre om hva jeg ser.
- Jeg ser den ene, han jeg velger å kalle for Kasper, som er av høyere rang. Han har svarte, lange støvler og offiserhatt. Han i midten, Jesper, er det jeg vil beskrive som en vanlig soldat. Han følger offiserens ordre og dilter etter. Bakerst kommer Jonatan. Han er usikker og redd, og liker ikke å være bakerst i rekken - helt uten ryggdekning. Grunnen at jeg gir dem samme navnet som fra de berømte røverne i Torbjørn Egners eventyr "Kardemommeby" er at de "lister seg så stilt på tå". Det er som om de smyger seg rundt og undersøker uten å ha helt rent mel i posen.
Vi avslutter krig, eventyr og røvere der og da. Jeg åpner en portal og fører de tre tyskerne til den andre siden. De svever opp i lyset og vinker takknemmelig tilbake. Endelig har de fått fred.

Siste rommet
Nå virker huset å være fri for åndelig aktivitet så langt som vi kan finne. Jeg prøver å konsentrere meg og vil rense det siste rommet i huset, nemlig stua. Jeg puster meg ned og sender rensende energi ut i hele rommet, men når jeg skal prøve å fjerne den tunge energien som henger igjen i rommet, sitter den liksom fast. Den henger fast i Steinar og Ann-Kristin. Jeg åpner øynene og ser direkte på Steinar.
- Ok, sier jeg. - Nå er huset renset, men energien henger igjen i deg og kjæresten. Hva er problemet?
Steinar skvetter til. Ann-Kristin smiler. Han visste det ikke, men det gjorde hun. Når huset blir tomt for energier som ikke skal være der, dukker det ofte opp nye ting, gjerne det vi kan kalle for "personlige spøkelser". Ann-Kristin har kjent det. Steinar vet om sine egne, men var kanskje ikke forberedt på at andre også gjør det. Etter beste evne renser jeg Steinar og Ann-Kristin for tunge energier. Likevel er det mange ting som må tas tak i - ting fra fortiden de ikke kommer seg unna. Hendelser som må bearbeides og renses før de kommer videre.
Skolen er ferdig og Chris kommer hjem. Han er spent på hva som er skjedd og om det finnes en forklaring på hvorfor han ikke får fred på soverommet sitt. Den beste forklaringen vi kan gi er at han må ommøblere soverommet sitt og male det i den fargen han helst vil ha der.
- Da vil jeg ha rommet mitt grønt, smiler Chris. - Og gjerne litt sølv!
Merkelig nok er det fargene jeg bruker når jeg legger beskyttelse på resten av huset og tomta for utenforstående energier. Det fungerte kjempefint da vi gjorde det under grunnen av huset under den siste husrensen. Håpet er nå at hele huset er rolig og godt beskyttet mot eventuelt framtidige åndelig aktivitet.

Epilog
Etter en uke tar vi kontakt med Ann-Kristin for å høre om hvordan huset virker etter den andre runden med rens. Ann-Kristin er veldig fornøyd denne gangen. - Nå begynner det virkelig å bli bra hjemme hos meg, ler Ann-Kristin. Endelig. Huset virker mye roligere. Fortsatt virker det som om det dukker opp et og annet besøk på kveldene ut fra reaksjonen på bikkja å dømme. Men det får bare være der, for det plager meg overhodet ikke. Det som er igjen kan jeg leve med. Jeg sover utrolig godt på nettene også nå. Til og med dørene i leiligheten får være i fred, ler hun videre.
- Det som står igjen er å ommøblere rommet til Chris. Det har vi ikke fått tid til ennå, men jeg er sikker på at huset nå er så rolig og fri for åndelig aktivitet at det vil gå helt fint når alt er på plass.