Evald og Tove kvikner til når de går ut av huset:
- Usynlige energier hjemme sliter oss ut



Av Merete Evertsen

Evald Larsen (59) og Tove Kvile (57), samboere gjennom to år, synes det er mye merkelig som foregår i leiligheten deres på Hvittingfoss. De sover godt, det er ikke det som er problemet - de sover nesten for mye. Det er som om all energi blir sugd ut av dem innenfor deres egne fire vegger. Det er tidligere blitt foretatt en husrens hjemme hos paret, og atmosfæren ble flere hakk bedre. Men siden Evald kom hjem fra et besøk i hjemtraktene i Finnmark i oktober, har tingene forverret seg igjen. Er det Evald som drar med seg nordnorske spøkelser hjem?

Evald tar i utgangspunktet kontakt med Medium for å spørre om det er interessant med noen bilder med orber på som han har tatt hjemme hos seg selv. (Red.anm.: Orber viser seg som tåkete, lysende sirkelformasjoner helst på digitale bilder. Noen mener at disse formasjonene er støv, regndråper eller lignende, mens andre mener dette er tegn på åndelig aktivitet.) Evald mener at bildene viser at et eller annet mystisk foregår i huset hans, for orbene viser seg på bilder tatt inne i hans egen stue - og alltid på de samme stedene. Resten av stua er fri for orber, i alle fall på bilder. Når jeg spør om han merker andre ting enn orbene som kan tyde på at det er åndelig aktivitet i huset, trekker Evald pusten i et langt sukk.
- Det er mye rart som foregår her i huset. Det er veldig tung energi her. Vi hadde to damer som renset leiligheten for en stund siden, og de fant mye som de fikk renset bort. Det var bra lenge etter at de var her. Men etter at jeg kom hjem fra Alta etter et besøk hos familien min, har det blitt verre igjen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Samboeren min, Tove, ble syk da jeg kom hjem, og hun blir liksom ikke bedre heller. Det er som om huset suger energien ut av oss. Vi har stort søvnbehov, langt mer enn normalt. Når vi ikke er hjemme, er vi fulle av energi, men straks vi kommer inn døren, er det som om luften går ut av oss, og vi blir trøtte og slitne. Det tar ikke mange minuttene heller.
Vi blir enige om at Medium skal ta seg turen til Hvittingfoss for å undersøke saken nærmere. - Det hadde vært fint om vi kunne finne igjen gode energien i huset, sier Evald håpefullt.

Mange dødsfall
Jeg ankommer Hvittingfoss en kald, klar vinterdag i desember. Over inngangsdøren er det gravert inn 1912 i treverket. Her trenger man ikke være synsk for å vite når huset ble bygd. Evald, Tove og Kira, en seks år gammel rottweilertispe, tar hjertelig imot meg når jeg kommer. Samme morgen har Kira fått merke at det er merkelige ting som foregår i huset. - Senest i morges var det noe merkelig som skjedde på kjøkkenet, forteller Evald. - Jeg skulle lage kaffe, og hunden satt ved siden av meg på gulvet. Plutselig ble hun kastet bortover gulvet. Hun skvatt til, og det gjorde selvfølgelig jeg også. Det var ganske ubehagelig, sukker Evald. - Heldigvis ble ikke hunden aggressiv av det som skjedde. Hun er snill som et lam.
Evald overdriver ikke når han sier at energiene i huset er tunge. Det er det første jeg også merker. Det er nesten som å gå i sirup. Det blir litt tyngre å puste. Ikke så merkbart med en gang, for det føles ikke direkte som et kvelertak eller ekkelt. Bare tungt.
Det første jeg tar inn av informasjon med mine sanser, er at samboerparet til sammen har hatt mange dødsfall i hver sin familie. Jeg spør om det. Begge to bekrefter at det stemmer. De har mistet mange, både foreldre, søsken, ektefelle og annen familie. Evald har hatt den verste julen noensinne.
- Min nevø ble brutalt drept for en uke siden. Han var bare ungdommen. Større sorg enn dette har jeg ikke følt i hele mitt liv. Hadde det ikke vært for Tove, vet jeg ikke hvordan jeg skulle kommet meg gjennom disse dagene. Så tøft har det vært.

Flere hendelser
Det er mange småting i tillegg til at de er trøtte og slitne som får paret til å tenke på at det muligens er usynlige gjester i huset. Tove forteller:
- Jeg er glad i å løse sudoku. I sommer hadde jeg en liten blyantstubb som jeg brukte da jeg løste oppgaver. Den la jeg fra meg på sin vante plass på bordet. Da jeg skulle fortsette etter å ha hentet meg litt kaffe, var blyanten borte. Jeg lette overalt - la meg på alle fire og krøp rundt, men blyanten var borte. Jeg fant den igjen i et askebeger oppå kjøkkenskapet da vi tok julevasken rett før jul. Verken Evald eller jeg har lagt blyanten der. Det samme skjedde med viskelæret. Plutselig er det borte. To timer etterpå ligger det på plassen igjen. Det er greit at jeg kan være glemsk, men dette har hendt for mange ganger til at det bare er jeg som roter, smiler Tove og rister på hodet.
- Vi føler ikke at det er noe ondt her, eller at det er ekkelt. Det er bare slitsomt, forklarer Evald. - Bortsett fra en gang. En morgen jeg våknet tidlig, var det så uhyggelig stemning i huset at jeg var nødt til å kle på meg, ta med meg hunden og gå ut. Jeg orket simpelthen ikke å være her inne.
Kira, som har krøllet seg sammen foran ovnen, letter plutselig på hodet og spisser ørene. Hun knurrer mot et eller annet inne på kjøkkenet. Vi kan ikke se hva det er hun knurrer mot. Hunden blir stille, slipper ørene på plass og legger hodet ned på potene igjen med et snøft.
- Det der er ikke uvanlig at hun gjør. Hunder merker sikkert mye bedre enn oss mennesker dersom det er noe, usynlig eller ikke, mener Evald.
Tove mener det ikke bare er hunden som merker at det er noe merkelig som skjer i huset. Selv har hun ikke vært oppmerksom på de usynlige tingene før etter at hun traff Evald.
- Evald merker sånne ting, og har visst alltid gjort det. Jeg har ikke tenkt så mye over det tidligere. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg har begynt å tenke på slikt etter jeg traff ham. Det er ikke alt som kan bortforklares.

Nordnorsk gufs
Jeg prøver å få inn noen av de tunge energiene i huset. Det er vanskelig å konsentrere seg og komme i kontakt med energiene. Atmosfæren er tung. Når jeg først bryter gjennom, er det Evald og Nord-Norge som gjør seg gjeldende. Biter av hans fortid kommer som bilder til meg i raskt rekkefølge. Jeg begynner å prate.
- Du er fra harde kår med flere søsken, både jenter og gutter. Spesielt dere gutta hadde det tøft.
Evald nikker. Han kan kjenne seg igjen i beskrivelsen.
- Vi var tre gutter og tre jenter i søskenflokken. Som du sier, var det vi gutta som fikk hardest medfart i barneoppdragelsen. Men jeg vil understreke at jeg ikke synes synd på meg selv, for det var ikke bare nordpå det var harde kår. Sånn var det i hele landet da vi vokste opp. Men du har rett, vi hadde det tøft. Jeg ble sendt på spesialskole i fire-fem år for å få skikk på meg. Det var noen tøffe år.
Videre får jeg inn et hissig temperament som stammer langt tilbake på farssiden til Evald.
- Det stemmer nok. Min far hadde lært fra sin far, og sånn har det pågått bakover i rekkene, vil jeg tro. Faren min var hissig. Men jeg bærer ikke nag til ham i dag, smiler Evald. - Man kan ikke dra på fortiden, det blir for tungt. Man må tilgi og gå videre.
Jeg smiler. For det er akkurat den beskjeden jeg fikk og skulle overbringe til Evald.
- Temperamentet har du brutt. Det slutter hos deg. Du ville sett det helt tydelig om du hadde hatt barn selv.
Evald har ingen barn, men er overbevisst om at han har greid å holde sin psykiske helse i orden gjennom trening i alle år.
- Jeg er sikker på at det er treningen som har holdt meg oppe i alle år. Den har fungert som en ventil for meg for å få ut mye negative energier og tilføre noe positivt. Det blir nesten på samme måte som med drømmer. Jeg mener drømmer er livsviktige for oss mennesker. Hjernen sorterer inntrykk og bearbeider ting som skjer hele tiden.