Jobber for å gjøre verden forståelig



Av Merete Evertsen/Foto: M. Lystad Johansen

- Frykten er vår verste fiende

Anne Bjørkedal har gitt ut fire romaner som bygger på det mystiske og åndelige, men for finnes det ikke noe som er mystisk i det hele tatt. Hun jobber hele tiden for å få folk til å forstå at frykten ikke er farlig. Hennes påstand er at det ikke finnes noe som helst skummelt med frykt.

Anne er synsk og har sin egen klinikk i Ålesund. Hun er en aktiv dame som jobber som healer, regresjonsterapi, renser steder og hus, underviser på skoler og har sin egen spålinje. Anne er også innviet sjaman. I tillegg til å være tilhenger av Kaballah, er hun personlig kristen.

Anne ser meg rett inn i øynene på en måte som gjør at jeg nesten krymper i stolen. Jeg får den litt ekle følelsen av at her sitter det en person foran meg som ser rett gjennom meg. Jeg må vri på hodet og kikke bak meg for å finne ut hvor hun ser. Men Anne ser ikke bak meg eller gjennom meg, hun studerer meg og tar inn opplysninger om meg som den vanlige mannen i gata ikke tar seg bryet med å prøve seg på engang.

Anne smiler og liker heldigvis det hun ser.
- Jeg liker deg. Du er god, utbryter Anne. Jeg kjenner at lettelsen brer i hele kroppen og skuldrene senkes automatisk ned til sin opprinnelige plass. Jeg tenker i mitt stille sinn at det mest sannsynlig ikke er så lurt å spørre denne damen om noe jeg frykter svaret på.

Frykt ja. Anne går rett på sak og begynner å snakke om frykten som alle føler fra tid til annen. Men jeg vet ikke helt om jeg liker at hun tar fatt i akkurat det jeg tenker på. Ja visst er det ting jeg frykter, men jeg vil jammen ikke ha det fortalt - ikke akkurat nå. Nå vil jeg bare få lov til å sylte meg selv ned i min egen frykt, nemlig frykten for å ikke bli elsket, for ikke å være god nok. Anne smiler beroligende.

- Alle kjenner vi frykt, og det finnes mye av den. Bare husk at selv om frykten innebærer smerte, så ligger det mye informasjon i smerten og i sykdommen. Det jeg prøver å lære mine kunder, er at i stedet for å bygge opp et forsvarsverk rundt seg, så bør de bygge ned muren som mange har rundt seg for å beskytte seg selv. Vi står alle alene, og den delen av livet må vi lære å nyte mer.

Jeg tenker gjennom det Anne sier. Jo, det stemmer vel at de fleste av oss ønsker å bygge opp et forsvarsverk for å skåne seg selv for smerte. Hvor ofte lukker vi ikke øynene for det helt åpenbare bare for å slippe å ta tak i ting som kan ramme oss midt i hjertet og gjøre vondt. Et eksempel er kjærligheten. Kvelden før møtet med Anne hadde jeg bestemt meg for å stenge alle sluser til følelseslivet mitt. Min tanke er at "det nytter ikke likevel. Det gjør jo bare vondt". Jeg forteller dette til Anne, og hun nikker gjenkjennende.

- Du er ikke den eneste som har det på den måten, men det hjelper ikke å stenge ting ute. Da kan du gå glipp av mange positive følelser, samtidig som et forsvarsverk som regel aldri holder over tid. Det koster etter hvert for mye å holde på "fasaden", og alt vil til slutt rase sammen. Da vil smerten føles mye sterkere, og du må bruke lengre tid på å finne tilbake til deg selv enn om du i utgangspunktet lot tingene flyte gjennom deg uten redsel, sier hun overbevisende. Men hvordan skal jeg klare det?

Frykter det ukjente
- Ingen får opplæring i hvordan de skal takle frykten, verken på skole eller i jobb, og da er det ikke rart at dette får mange ut på glattisen. Dessverre er det heller ikke rom for det enkelte individ i dagens skole. Alt skal være strømlinjeformet og gjelde for alle. Men ville det ikke flyte bedre i samfunnet dersom alle fikk være som de er, og ikke minst fikk tid til selv å finne ut hvem de er uten at andre skal diktere hvem og hva de er?

Jeg blir sittende lenge å tenke over hva Anne sier. Jeg kjenner i hele ryggraden at hun har rett. Hvorfor i all verden skal jeg være redd frykten? Frykten som for min del er at en bestemt mann ikke vil ha meg? Ikke vet jeg om det er sant heller, for jeg har slettes ikke spurt ham… Jeg begynner å ane noe her. Mange har en tendens til å ta sorgene på forskudd. Jeg også. Anne bryter inn og spør om jeg kjenner meg igjen i det hun forteller, og jeg må motvillig innrømme at hun har rett. Jo da, jeg skjønner hva hun sier. Frykten er kanskje vår egen verste fiende, fordi den gir oss smerte.

- Mange sliter, og alle har forskjellige utgangspunkt. Da må jeg sette meg inn i situasjonen til hver enkelt for å kunne hjelpe. Enkelte elsker å pirke i frykten. Veldig mange bruker tarotkort for å få svar på om partneren er utro eller ikke, elsker han meg eller ikke, og lignende spørsmål. Dette bunner ofte i et kontrollbehov, men denne problemstillingen er like reell som hvilket som helst annet spørsmål. Vi er jo bare mennesker, og da er det også plass til å være i uballanse. Noen må jo skyfle unna møkka for å gi plass til lyset, og der har du min oppgave, sier Anne.

Folk er søkende, ikke bare når de er i kjelleren, men også når de føler lykke. Alle vet at lykken ikke varer evig, og derfor blir vi også søkende når vi føler ekstrem lykke. Når vi har oppnådd lykken, blir vi livredd for å miste den…

- Dette bunner igjen ut i frykten for smerte. Smerten er ikke farlig, så ikke frykt den, forklarer Anne alvorlig. - Prøv heller bare å observere deg selv. Jeg utfordrer meg selv på dette hele tiden, for jeg kan ikke være egoistisk. Det igjen setter meg i en posisjon som gjør meg sårbar, men jeg har lært meg til ikke å frykte smerten, sier hun med overbevisning i stemmen.

En brikke
Helt fra Anne var liten har hun "sett" ting som ingen andre har sett. Derfor ser ikke Anne på sine evner som noe spesielt. De har vært med henne hele livet, og det eneste som har opptatt henne, er å utvikle seg selv.

- Alle har vi forskjellige evner og forskjellige funksjoner. Det er opp til hver enkelt å finne sin plass her i livet. Til sammen danner vi en helhet. Jeg er bare en brikke i det store bildet, utdyper hun.

Anne er vokst opp i Bjørkedal i et 400 år gammelt ekte spøkelseshus. Når man kommer fra en liten bygd på landet, er det mange regler som må følges. Spesielt når familien kan spores tilbake til gården helt fra 1100-tallet. Men grenser er ikke noe Anne er spesielt komfortabel med. Hun har hele tiden skilt seg ut på dette området.

- Grenser er med på å holde oss nede. Det er mange som lider under dette med grensesetting. Hvordan i all verden skal vi greie å finne fram til oss selv når vi hele tiden blir avbrutt av regler, normer og krav fra samfunnet? Det å føle seg utilpass og på feil spor i livet gjør oss søkende. Men mange har ikke nok ro i seg selv til å vite hva de søker etter en gang. Det er da det ofte topper seg for mange, og da trenger de hjelp til å finne veien tilbake til seg selv, og her kan jeg hjelpe, sier Anne, som selv har tatt et oppgjør med både tradisjoner og familiebånd.

- Jeg kveles når andre setter grenser for meg, og det igjen bryter veldig med min oppvekst på en gård som har vært i familien gjennom generasjoner. Jeg har lært masse om å bryte ut av mønster og grenser og finne meg selv og hva jeg står for, sier Anne som har leid ut familiegården, men selv bosatt seg i Ålesund hvor hun trives godt.

Pengeenergien
Anne holder til midt i et kjøpesenter i Ålesund. Hun har god utsikt over rulletrappen i senteret og menneskene som hele tiden kommer og går.

- Jeg er midt i pengeenergien, og jeg synes det er spennende å følge med på alt som foregår rundt meg. Jeg klarer ikke å la være å koble meg på energiflyten uansett hvor jeg er. Mange snakker om at man må beskytte seg, men det gjør ikke jeg. Jeg er bevisst hele tiden og lever i en verden som er midt mellom virkeligheten og fantasien. Dersom jeg prøver å skille de to verdenene, krasjer det for meg, forklarer Anne. Jeg kikker på henne. En verden der man ikke kan skille mellom virkelighet og fantasi? Det høres jo ut som et eventyr. Anne ler høyt. Hun ser mitt vantro uttrykk i ansiktet.

- Jeg lever i grenseland til galskap hele tiden. For meg er det vanskelig å skille mellom ånd og materie. Tankekraften er sterk. Den kan faktisk få ånden til å materialisere seg - og motsatt - få materien til å forsvinne. Jeg elsker denne verden, og derfor ber jeg til Gud hver dag om at jeg må få bli litt galere for hver dag som går.

Anne er inspirert av meditasjonsteknikker fra Østen der hun har lært å observere alt som går gjennom henne. Derfra har hun lært å jobbe med ikke å beskytte seg selv. For som hun selv sier;

- Dersom jeg hele tiden jobber for å beskytte meg selv, hva har jeg igjen da? Jo, nemlig frykt! Det vil jeg ikke ha, erklærer Anne, som plutselig hopper over til en annen viktig del av livet hennes.

Forfatter
- Jeg elsker å fortelle, røper hun. Anne har skrevet fire romaner med fantasi og magi som utgangspunkt. Hun elsker å dikte historier på stående fot, og har reist rundt på skoler for å lære barn denne tradisjonen som nesten er glemt.

- Folk tror ikke de kan fortelle en historie uten å ha et manus, men det er faktisk ikke sant. Fortellertradisjonen holder på å dø ut. Vi lever i en verden hvor det kreves dokumentasjon på omtrent alt, og alt som skjer skal skrives ned og dokumenteres. Derfor vet ikke folk om noe annet lenger. Jeg ønsker å vise og lære andre at det er fullt mulig å bruke sin egen fantasi for å fortelle en historie. Tenk deg noe så fantastisk som å fortelle en historie hvor du selv bestemmer hva som skal skje? Du går langs veien mens du forteller, og det er helt opp til deg selv om du vil følge en av stiene langs veien, besøke et hus, eller faktisk ta båten. Og hva med alle de spennende menneskene eller dyrene du kan møte dersom du dikter dem opp? I tillegg er det alltid spennende å flette inn magi i historiene. Alle ønsker magi i hverdagen og derfor tiltrekkes folk av det mystiske og magiske, forteller Anne ivrig mens øynene gnistrer av energi. Smilet er stort, og det er helt tydelig at hun forteller om noe hun brenner for. Ja, hvorfor ikke prøve? Mange av oss kunne vel ha godt av å la fantasien få fritt utløp og dikte av hjertets lyst.

Sprenge grenser
- Kanskje denne måten å bruke fantasien på kan hjelpe folk til å sprenge grenser, spør jeg ivrig. Annes engasjement har smittet over på meg.

- Det er bare å begynne, så vil du nok se at du har rett. Du kan sprenge dine egne grenser. Det er jo bare fantasien som kan stoppe deg, forklarer Anne, og røper at det er historiefortelleren i henne som gjør at hun liker tarot så godt.

- Jeg har tarotkortene mine som er kunnskap i system, så har du klarsyntheten og personen det gjelder. Jeg kobler meg på energien til kunden, og vips, så ligger hele historien der foran meg. Jeg går direkte inn i historien til personen. Tenk deg noe så spennende, og for en tillit dette mennesket viser meg, sier Anne alvorlig.

- Samtidig må man være i stand til å forstå hvor lite interessant det fysiske i personen blir i forhold til personen som helhet, fastslår Anne. - Helheten, det er den som er viktig. Vi mennesker er så utrolig forskjellige. Når jeg føler at min oppgave er å gjøre verden mer forståelig for folk, da kan jeg ikke ha en ferdig historie å fortelle. Om jeg hadde det, ville jeg ikke kunne gjøre jobben min, smiler Anne, og rister på hodet så de mørke lokkene danser rundt hodet hennes.

Som en soloppgang
Det ytre betyr også helt klart noe for oss mennesker. Anne er ei høy og flott dame med kloke øyne og mørke farger som ikke går deg hus forbi. Hun stråler - og hun ser. Frøst legger man merke til øynene hennes, deretter merker man hennes lune smil. I vår travle hverdag er det langt mellom hver gang man møter noen som viser interesse for hvem du virkelig er. Anne gjør det. Hun kan bare ikke la være. Hun ønsker virkelig å vite hvem du er. Ikke av ren nysgjerrighet, det er bare slik hun er satt sammen. Når jeg møter Anne føler jeg meg "sett." Jeg føler hennes tilstedeværelse sterkt på kroppen. Når den første usikkerheten på hvor mye jeg er redd for hva hun klarer å oppfatte av meg, kjenner jeg meg mer trygg. Det er slett ikke hver dag jeg møter ei jente som Anne. Jeg merker at jeg blir sittende å tenke på hvorfor jeg føler meg helt og holdent trygg i hennes nærvær.

Årsaken åpenbarer seg som en soloppgang. Anne er nysgjerrig og får meg til å føle meg verdsatt. Men det er ikke hovedårsaken til at jeg - hvis frykt er mangel på anerkjennelse og kjærlighet - føler meg så fredfylt sammen med henne. Anne er helt fri fra å fordømme eller sette andre i bås, og tar i mot meg akkurat som den jeg er. Å erkjenne dette for meg selv gjør det hele til en sterk og følelsesladet opplevelse som jeg tør å dele med henne. Anne smiler mykt. Hun vet hva jeg snakker om.

- Som jeg sa tidligere; når hele historien til et menneske ligger foran meg, hvordan i all verden skal jeg være i stand til å dømme noen som helst? Folk må få lov til å være den de er, konstaterer Anne til slutt.

Utfordringen er bare at hun får det til å høres så enkelt ut. Da er det greit å vite at det er mulig å få hjelp til å hive frykten for det ubegrunnede på dør.

Vil du snakke med Anne B når du henne på 829 95 429.