Lunefulle gjester på Cafe Losen



Av Merete Evertsen

Uønsket aktivitet og tung energi.
Sissel Rohde er født synsk og har jobbet som medium i mange år. En sommerdag i 2006 møttes Sissel og datteren for lunsj på Cafe Losen, som ligger på Sætre og er en perle av en restaurant. Huset ligger idyllisk til ved vannkanten og er en gammelt ærverdig bygning fra 1700-tallet. Selv om Sissel sanset aktiviteten i huset med en gang, var det hennes datter som først så noe. - Mamma, se! Et spøkelse!

Det er vanskelig å beskrive stemningen i Cafe Losen uten å grøsse litt på ryggen. Energien ligger tungt i 1. etasje der selve restauranten og kjøkkenet ligger. Mange vil nok bare trekke på skuldrene og tenke at det bare er en gammel bygning der historien ligger i veggene. Sissel merket dette godt da hun entret bygningen den sommerdagen i 2006.

- Jeg merket det med en gang da jeg kom inn i kafeen! Jeg tenkte for meg selv at det må være aktivitet i huset, og at de som jobber her må ha merket det. Men det var min datter som først så noe. I lokalet sammen med oss var det et selskap på åtte damer som spiste lunsj sammen. Plutselig gjør min datter meg oppmerksom på at det er et spøkelse til stede. Mamma, se! Et spøkelse… Ikke var det bare ett heller, det var to! Vi så to menn - en liten og en stor mann. Det som skjedde var litt komisk, for den lille mannen dyttet til den ene damen slik at hun mistet glasset sitt i gulvet!

Sissel og datteren sa ingenting først, men de bestemte seg likevel for å snakke med eieren av restauranten, Mike Latch.

- Vi sa mer eller mindre klart i fra at her spøker det! Mike, som har drevet Cafe Losen i 11 år, og Iselin Blitzner, som har vært ansatt i sju år, smilte og nikket. Det forundret dem ikke, for her opplever de hele tiden mye rart som ikke lar seg forklare på en fornuftig måte. Mike er en mann med begge bena godt plantet på jorden, og vil helst ha et logisk svar på hvorfor det er så mye uforklarlig som skjer i huset. Iselin på sin side er sikker på at det er spøkelser på besøk på arbeidsplassen hennes. Sissel og datteren fikk lov til å undersøke saken nærmere, også i andre etasje som består av et kontor og lagringsplass. Der var ubehaget om mulig enda større enn i 1. etasje!

Knurring
Sissel tok senere kontakt med Medium. Vil vi være med på spøkelsesjakt? Vi kan ikke la muligheten gå fra oss, og møtes på Cafe Losen for å undersøke saken nærmere.

Mike og Iselin tar i mot oss, og vi blir raskt satt inn i saken om hva som skjedde sommeren 2006, og også hva de har opplevd i huset som ikke lar seg forklare.

Vi spør Mike hvordan han opplever å jobbe på kontoret i 2. etasje. Mike stusser litt. Han har ikke opplevd så mye direkte på kroppen, men en hendelse som han ikke helt kan forklare har satt seg fast i hukommelsen.

- Jeg satt og jobbet på kontoret og snakket i telefonen. Plutselig hørte jeg en lav knurrende lyd. Jeg prøvde å lytte etter hvor den kom fra, men kunne ikke finne ut av det. Lyden forsvant fort, men da jeg gikk tilbake til telefonsamtalen, kom knurringen tilbake. Det hørtes ut som en lav knurring fra strupen på en mann. Noen bedre måte kan jeg ikke beskrive det på. Jeg ble usikker og spurte meg selv om det var noen som var sint på meg - for knurringen var påtrengende. Jeg kikket ut av vinduet, selv om jeg var i 2. etasje, for å sjekke om det er noen utenfor. Der var det selvsagt ingen. Det skjedde tre - fire ganger og jeg fikk gåsehud av hele episoden. Likevel, jeg vil gjerne ha logiske svar, selv om jeg er åpen for at det finnes mer mellom himmel og jord!

Iselin kan fortelle om en ubehagelig følelse av å bli dyttet i ryggen når hun går i trappen opp til 2. etasje. Hun er veldig oppmerksom når hun bruker trappen - og oppe på kontoret liker hun seg absolutt ikke. Hodet begynner å sprenge, og hun får en følelse av å være overvåket. Ting forsvinner til stadighet og dukker opp helt andre steder i huset. Det kan være store ting, som en stor eske med t-skjorter som ikke har så lett for å forsvinne av seg selv. Døren til herretoalettet i 1. etasje har en tendens til å låse seg av seg selv. Det er ingen på toalettet, men døren er likevel låst fra innsiden.

Blir dyttet
Sissel tar oss med på en rundtur i kafeen. Nede i restauranten ser hun de samme to mennene som sist - en liten og en stor mann. Hun får en bestemt følelse at den store manne absolutt ikke liker at det drikkes alkohol i huset. Det er vanskelig å unngå i en restaurant…

Videre beveger vi oss gjennom kjøkkenet mot trappen til 2. etasje. Mike blir igjen for å passe restauranten. Trappen er bratt, gammel og velbrukt. Vi nøler litt i trappen, for stemningen er i ferd med å tykne. Det er nesten som om vi er på vei inn i løvens hule, og at løven kan sprette fram når som helst fra sitt skjulested. Midt i trappen stopper Sissel.

- Nå kjenner jeg det. Iselin har rett i at det er noe påtrengende i trappen! Akkurat her kjennes det ut som om noen stikker meg i ryggen. Det er ingen behagelig følelse. Jeg blir nesten redd for å bli dyttet. Hold dere godt fast når dere går i trappen, oppfordrer Sissel alvorlig.

Vi fortsetter opp på kontoret. I 2. etasje er energien tung, nærmest truende og aggressiv. Innenfor er det et gammelt kott. Vi dras mot rommet bakenfor. Forsiktig går vi inn i rommet som brukes til lager. Taket skråner bratt, og rommet er langt og smalt.

Jeg kjenner energien i rommet som et slag mot brystet. Her er det aktivitet som merkes. Jeg begynner å svaie og blir faktisk dyttet! Jeg har store problemer med å holde meg på bena. Jeg kjenner at fargen forsvinner fra fjeset og at jeg begynner og kaldsvette. Sissel merker at jeg kjemper og utbryter:

- Nå må du være forsiktig! La oss komme oss ut herfra så det blir mulig å snakke sammen.

Vi setter oss i en sofa på Mikes kontor. Energien er tung, og det er vanskelig å puste i rommet. Sissel og jeg blir værende alene igjen på kontoret når Iselin må tilbake til restauranten for å ta seg av kundene sammen med Mike.

Jøder og ondskap
- Hva merket du der inne, spør Sissel. Jeg prøver å konsentrere meg for å sette ord på det som nettopp hadde skjedd.

- Det jeg fikk for meg er at det er folksomt i det lille lagerrommet, og følelsen av å være redd og sulten! Sissel smiler og nikker.

- Det stemmer med det jeg så. Jeg så nemlig mange jøder som satt inn til veggen der inne - med bena opp under haka. De virker som om de holdt seg i skjul. Det er mulig det har noe med andre verdenskrig å gjøre. I det andre hjørnet lå det ei syk lita jente. Hun var cirka 6 år med hvit kyse på. Hun er sammen med jødene. Var det jøder på området her, da mest sannsynlig under andre verdenskrig?

Mens jeg sitter der får jeg tak i en stikkende og ondskapsfull energi som har gjemt seg for oss til nå. Jeg grøsser på ryggen når jeg oppfatter at det er en mann som sitter under takbjelken på mørkeloftet og kikker nysgjerrig ned på oss. Jeg kikker opp og utbryter: Der er du! Det er du som lager uhygge her!

- Ja, for det er en til her, samtykker Sissel - antakelig han som har begått mord i trappa, for det er det ingen av jødene som har gjort, sier hun.

Mannen som jeg oppdager følger med, er interessert over vendingen dette tar. Han står med ett sammen med oss i rommet. Det er nesten som om han oppfordrer oss til å finne ut mer. Jeg begynner å prate:

- Det er han som har begått mordet - på en dame, hans elskerinne av lav byrd, og han angrer ikke på det! Han har ikke vært eier av huset, men jeg mener bestemt at han er i familie med en som har det. Han bor på nåde i huset, for ingen i huset tør å be ham om å reise. Han sitter på en hemmelighet som for enhver pris ikke skal ut til offentligheten, så de er nødt til å ha denne mannen i huset. Han ønsker å eie huset. Han er psykopat - strålende vennlig utad, men får han ikke viljen sin, blir han farlig. Han står ikke i veien for å begå et mord om det gagner ham at noen dør. Men han avslørte fort sitt sanne jeg, og fikk ikke planene om å overta huset i boks. Skal jeg sette tid på når dette skjedde, vil jeg påstå på midten av 1800-tallet. Det er han som også knurrer til Mike. Han liker aggresjon og vil trigge dette hos Mike. Han er også redd for å gå over til den andre siden.

Sissel kikker på meg. Jeg kjenner også tilstedeværelsen av denne mannen. Her er det best å få mannen over på den andre siden fortest mulig.

Over i lyset
Sissel begynner jobben med å rense huset og føre psykopaten, som vi kaller han, over til den andre siden. Hun konsentrerer seg dypt og vil ha mannen inn i lyset. Det krever hard jobbing og mye overbevisning før mannen våger å ta steget ut og gå inn i lyset. Til slutt tar han en sjanse og går inn i lyset og forsvinner. Straks blir stemningen i rommet lysere. Den største merkbare forskjellen er at det er mye lettere å puste i rommet.

Iselin stikker hodet opp fra trappa. Hun har en liten pause og er nysgjerrig på hva som skjer i spøkelsesjakten. Sissel og jeg blunker lurt til hverandre og velger ikke å si noe om at Sissel har renset huset fra noe vondt. Vi vil se om hun merker forskjellen selv.

Iselin værer litt i rommet og ser seg undrende rundt. Hun virker litt usikker, men velger ikke å si noe. Hun setter seg ned og begynner å prate om den lille jødejenta i kottet ved siden av. For de har møttes tidligere.

- Jeg har skrevet en lapp til henne og spurt hva hun heter. Svaret fikk jeg i en drøm. Jeg skrev det ned - og det var på et språk jeg ikke kjente. Men jeg har fått det oversatt, og navnet betyr Fiol, smiler Iselin. Men har dere gjort noe her, for det vanlige presset jeg får i kinnbena når jeg er her oppe, kommer ikke. Og nå har jeg sittet her noen minutter.

Sissel og jeg kikker på hverandre og ler. Hun merket forandringen!!

Bekreftelse
Sissel synes det er viktig å få bekreftet så langt det lar seg gjøre at det hun ser stemmer med virkeligheten - at det kan dokumenteres.

- Når man ser spøkelser, er det viktig å kunne få bekreftet historien så langt det går an - ikke bare si at man ser noe, sier Sissel som har vært synsk hele livet, og opplever ikke alltid at det er like lett. Det hender at man mister mye nattesøvn av synene som kommer. Sissel kanaliserer og kan automatskrift. Og det på et språk som hun aldri har lært.

- Når jeg fikk vite at jeg skrev på latin måtte jeg gå til innkjøp av en ordbok for å skjønne hva det var jeg fikk kanalisert selv, smiler Sissel.

Vi sitter ute sammen med Iselin og Mike. Vi spør litt om historien rundt huset og plassen. Kanskje det dukker opp noe som kan bekrefte det vi opplevde i 2. etasje.

- Det finnes lite informasjon om dette stedet, begynner Mike. Det vi vet er at huset er flyttet fra et sted i nærheten og plassert på tomten her. Det var mange små hus som tilhørte hovedhuset rundt her, men de eksisterer ikke lenger. Under krigen bodde det jøder her. Jødene som vi så kan altså være en realitet.

- Ellers er det ikke så mye å fortelle. Huset ble påbygd på 1800-tallet. Han som eide huset da var arkitekt og reiset mye utenlands. I tillegg er det en masse malerier av motiver fra eventyr på veggene i kafeen, men de er dessverre ødelagt. De er blitt tapetsert over, røper Mike.

Ny venn
Mens vi sitter der og gjennomgår historien, må vi noe skuffet innse at det er ikke mye fra det vi har opplevd som kan dokumenteres. Likevel føler Sissel og jeg at vi ikke har fantasert oss til det vi har opplevd. Vi var faktisk to som opplevde det samme. Mens jeg sitter der, begynner jeg å grøsse nedover ryggen. Jeg kikker over skulderen, for jeg får en bestemt følelse av at det er noen som pirker meg i nakken. Sissel ser på meg og smiler.

- Så du merket det. Det er den lille mannen fra tidligere. Han står bak deg og holder rundt deg. Han er visst blitt veldig glad i deg!

Iselin og Mike smiler. Han kan bare være her. Det virker som om han passer på stedet. Men om han fortsetter å slå glass ut av hendene på gjestene, må vi gjøre noe med det, smiler Iselin.

- Nå får vi se hvordan det går. Når jeg har fjernet ett lag, kan det hende at nye kommer sterkere fram. Da får dere ringe til meg, så kommer vi tilbake.

Epilog
Noen måneder etter vi var på besøk på Cafe Losen, kontakter vi Iselin for å høre om de har merket forandringer i huset.

- Jeg merker store forandringer, avslører Iselin. I 2. etasje er det en helt ny og bedre atmosfære. Et eller annet har dere greid å fjerne, for det er ikke ekkelt å være på kontoret lenger. Men nede er i kafeen merker vi fortsatt aktivitet. Ahmed Latch, som også arbeider her, ser faktisk den lille mannen av og til, men han kan bare være her. Han gjør oss ikke noe vondt eller skaper noe ubehag. Det er nesten så han passer litt på, smiler Iselin fornøyd.

Ahmed er den som har låst opp døren til herretoalettet når den tilsynelatende har blitt låst av seg selv. Han demonstrerer døren for å vise at det ikke er mulig at låsen klikker igjen ved å smelle hardt i døren. Men det problemet eksisterer ikke lenger. Døren har ikke låst seg etter at Sissel renset huset.

Det som er her nå, kan være her en liten stund til i alle fall. Jeg føler meg bundet til den lille jenta, og ønsker å ha henne her til jeg har fått kontakt med henne. Først da kan Sissel komme og føre henne over til den andre siden.