Margit i slekt med Jesus



Av Tore Aasheim

Du tror vel ikke at jeg er så dum at jeg gjør meg selv til latter for noe jeg ikke tror på? Margit Sandemo setter øynene i meg, og virker nesten litt morsk, før hun smiler med hele seg, og skotter lurt bort på meg.

Jeg må stå for det jeg vet er rett! Du tror vel ikke at jeg er så dum at jeg gjør meg selv til latter for noe jeg ikke tror på? Margit Sandemo setter øynene i meg, og virker nesten litt morsk, før hun smiler med hele seg, og skotter lurt bort på meg. Hun nikker lett på hodet, og det er liksom ikke meg hun hilser på. Jeg kjenner jeg blir sånn lett utilpass - hva er det hun ser nå?

Margit Sandemo har faktisk fullført en eldgammel politisk visjon. Det er en drøm som riktignok ikke er hennes egen og som har vært historisk virkelig i alle fall én gang tidligere, men som nå er blitt et litterært faktum. Margit har samlet hele Skandinavia til ett rike, hun er den ukronede dronningen av kiosklitteraturen.

Nå er hun aktuell med enda en ny bokserie, Trollruner, og igjen er det gammel historie, mystikk og sterke følelser som er den røde tråden i fortellingen. En gang for lenge, lenge siden, der historien fortaper seg i mytenes mørke, skjedde det merkelige ting i vendernes rike nær Østersjøens kyst.

Flere hundreår senere er det fortsatt liv i den gamle legenden. Vinden har ført den over Østersjøen til Nordens strender. Myter eller sannhet? Margit bringer den til oss gjennom den unge og vakre Ilianas historie.

Det er en fin dag på sørspissen av Skåne og Sverige. Sola skinner og det blåser som vanlig her ute ved kysten. Margit viser meg rundt i sitt nye rike. Huset er fullt av minner fra et eventyrlig liv. Både som forfatter og sammen med hennes kjære Asbjørn som hun var gift med i over 50 år før han gikk bort i 1999.

Vi tar en tur ut og går langs vannkanten. Margit peker på en lokal restaurant som nesten ble solgt til rikinger inne fra Stockholm. Hun syntes dette var for ille og kjøpte likegodt lokalene. Så fikk en mann fra stedet leie huset for en rimelig penge, han startet opp ny drift, gikk snart med overskudd og kjøpte huset av Margit. Det er bare slike ting hun gjør. Selv har jeg opplevd Margits impulsive måte å være på. I forbindelse med lanseringen av en av hennes bøker ble journalistene fløyet til Island. Jeg ble bergtatt av øya i vest og fikk også mine 15 minutter med intervjutid med Margit.

To måneder senere ringer Margit meg på jobb. Om jeg vil være med til Island? Hun har invitert de fleste av barnebarna på tur, og de har en ledig plass. Hun fnyser når jeg begynner å snakke om dårlig råd og penger til billetten, jeg får beskjed om å pakke og være på flyplassen minst to timer før flyavgang. Basta! Den dag i dag er de ti dagene på Island noe av det mest fantastiske jeg har vært med på av reiseopplevelser.

Margits eget liv er nesten som en hel bokserie i seg selv. Dramatikk og klippefast kjærlighet, en fantastisk suksesshistorie som har blitt til underveis mens Margit gjorde det hun gjør best i livet; dikter og skriver.

Og det er ikke bare i sine egen historie at Margit er en bit av begivenhetene.

Suksessromanen "Da Vinci koden" som egentlig er basert på gamle historier fortalt gjennom hundrevis av år åpner faktisk for at Margit er i slekt med selveste Jesus!

Det er slett ikke noe Margit påstår selv, men forfatteren av romanen. Det er nemlig slik at en av de som er nevnt som en direkte etterkommer etter Jesus, faktisk er å finne i familietreet til Margit.

Selv ler hun av hele greia, men det er en sånn overbærende latter, det hadde nok passet hele Skandinavias trollkjerring å være et fjernt søskenbarn av Frelseren. Fra før er hun jo tross alt salige Bjørnstjerne Bjørnsons "uekte" barnebarn. Om det er forkynneren Jesus med sine spesielle evner eller den eksentriske Bjørnson med sine talenter som har mest skyld i Margits skrivegalskap skal være uvisst, men hun kan i alle fall ikke la være å skrive.

Hun er født med en gave. Hun elsker å skrive. Ja, hun går så langt som å si at hun har et dyptliggende behov for å skrive. Ofte skapes og fullføres hele romaner i løpet av noen hektiske timer og dager. Ordene bare renner ut av henne og former seg nesten av seg selv nede på papiret.

Hun føler en slags tilfredsstillelse når hun skriver. Dette er livet for Margit. Hun er spesielt kreativ tidlig på morgenen. Ofte skriver hun to kladder, en med notater skrevet for hånd, den andre med maskin.

Det verste skrømtet Margit Sandemo kan tenke seg akkurat nå er PC-spøkelset. Hun har kontakt med de døde og ser hjelpere rundt oss andre, men hun takler ikke helt hardware og software. Hun sverger fortsatt til sin gode gamle skrivemaskin. Ikke det at hun er gammeldags, men det er enkelte ting hun holder fast ved.

Margit har blant annet ikke særlig sansen for astrologi. Og hun fnyser av det hun kaller hjemmegjort spiritisme. "Verken tarot eller oujibrett er for amatører," slår hun kategorisk fast. "Dette er ikke noe leketøy," mener hun, og er overbevist om at uforsvarlig omgang med slike fenomener er skadelig.

Margit tror at man lever flere liv, men hun er svært skeptisk til alle som påstår at de kan ta oss tilbake til tidligere liv. "I beste fall er det i alle fall svært få som er i stand til det," påstår Margit.

Selv vet Margit mye om sine tidligere liv. Hun kan fortelle om hendelser og opplevelser, men det er ikke alt som egner seg på trykk. Noe kommer frem i bøkene hennes, men selv en så åpenhjertig dame som Margit har sine private sider.

Sjelen vår er i utvikling, mener Margit, som tror at våre mange liv både er en prøvelse og en opplæringsfase. Og så avbryter hun seg selv og forteller at hun slett ikke vet så mye om dette, at hun har mye igjen å lære og at det slett ikke er så viktig å vite absolutt alt. Margit forteller at hennes evner kommer og går i perioder. At hun til tider ikke merker noe som helst, men at det også kan være stunder hvor inntrykkene strømmer på. Og slikt blir man sliten av, forteller hun.

"Noen har disse evnene, andre har dem ikke. Så enkelt er det," forklarer Margit. Hun mener at dette er like naturlig som at noen av oss får blå øyne, mens andre får grønne eller brune øyne.

Margit mener at vi lever i mange dimensjoner. At verden vi opplever her og nå bare er en av mange dimensjoner.

"De som aldri opplever noe av dette jeg snakker om har bare mistet evnen til det. Jeg vil faktisk si at de har mistet en dimensjon i livet. Og så forstår jeg jo at det kan være vanskelig å tro på noe man ikke er i stand til å oppleve. Men de kan gjerne bare stå der og le av oss. Det blir jo ikke mindre sant det jeg vet, selv om andre ikke vil eller kan forstå eller tro på det. Jeg har på en måte ikke noe valg, jeg må stå for det jeg er overbevist om.

Ingen må innbille seg at jeg lar meg beskylde for bløff eller bli gjort til latter for noe som jeg virkelig ikke tror på. Da ville jeg bare ha vært dum. Men så lenge jeg vet at det jeg snakker om er tilfelle, ja, da får jeg heller la de som ikke tror, fortsette å le av meg. Jeg vet hva jeg vet."

Samtidig er Margit svært nøye med å understreke at hun slett ikke er noen ekspert. Selv mener hun at hun bare var en av de første som begynte å snakke om dette. At suksessen med bokseriene hennes lot henne få en mulighet til å stå frem med det hun tror på.

Hun mener også at det er viktig å ikke være naiv og godtroende. "Vi skal slett ikke akseptere alt som blir fortalt oss sånn uten videre. Det er helt riktig at vi skal sette spørsmålstegn ved det vi får vite. Men så skal vi samtidig våre åpne nok til å akseptere svar som ikke er helt slik vi hadde forventet eller ønsket oss," formaner Margit.

Selv blir hun ofte formant av sine egne hjelpere. "Noen kaller dem engler, gud, skytsånder eller skytsengler. For meg er de bare hjelpere. Noen blir tildelt én, andre får flere. Dette er ånder som er satt til et siste oppdrag før de er ferdig med sin vandring."

Margit forteller at både barn og dyr mye lettere ser disse hjelperne. Hvem er det vel ikke som har hatt en "hemmelig" venn som liten? Når vi blir voksne, mister de fleste av oss evnen til å se disse hjelperne. Noen har en følelse av å kjenne deres nærvær, andre opplever at de får hjelp som de ikke helt skjønner hva er, mens et fåtall faktisk har kontakt med sine egne og andres hjelpere.

For Margit er det bare et talent på lik linje med det å kunne skrive. Hun ser på meg, liksom skotter skjevt bort på meg. Jeg får en følelse av at det slett ikke er meg hun smiler til. I bilen hjem, i det vidstrakte Skåne-landskapet, kan jeg ikke annet enn å tenke på hvem eller hva hun egentlig så. Jeg smiler for meg selv, og håper at hjelperne også kom seg med i bilen før jeg kjørte av gårde.