Rita hører at noen hvisker navnet hennes



- Jeg gleder meg til å kose meg i mitt eget hus

Rita Johansen (66) og Roar Hansen (68) bor på Grefsen i Oslo. De har eid huset sitt siden 1992, og i årenes løp har det hendt mange uforklarlige og til tider ganske skremmende ting. De hører stemmer som hvisker, kjenner at noen stryker dem over håret, og ser skygger som går over verandaen utenfor stuevinduet. Også gjester som overnatter i huset, kan fortelle om skremmende opplevelser.

Undertegnede mottar telefon fra ei hyggelig dame med nordnorsk dialekt. Litt usikker på hvor hun skal begynne, forteller Rita at hun tror at de har usynlige gjester i huset.
- Jeg ser jo ingenting selv, det er det mannen min Roar som gjør. Heldigvis, ler Rita i telefonen.
- Det betyr ikke at jeg er mindre overbevisst om at det er noe eller noen i huset som ikke skal være her! I perioder er det stille og vi merker ingenting, mens andre ganger er det veldig uhyggelig å være hjemme. Senest i natt hørte jeg at noen hvisket navnet mitt. Jeg lå på sofaen i stua fordi jeg ville passe på katten min som hadde vært igjennom en operasjon, da jeg skvatt til av at en hes stemme hvisket "Riitaa". Jeg vet det høres ut som det er tatt ut fra en dårlig film, men det er virkelig nok for meg.
Jeg spør Rita om når urolighetene i huset startet.

- Det er litt vanskelig å sette fingeren på akkurat når. Det er mange episoder jeg kan se tilbake på i dag som jeg i ettertid tenker på som litt pussige. Vi kjøpte dette huset i 1992. I noen år bodde min mor i andre etasje. Jeg husker at hun en dag ba meg fjerne benken som stod utenfor vinduet hennes, fordi det var en mann som hadde sett inn gjennom det en natt. Nå er det fire meter ned til den benken, så det var umulig at noen kunne ha stått på den og kikket inn. Jeg trodde det var fantasien hennes som spilte henne et puss, og svarte at det kun er Jesus som er lang nok til å kikke inn gjennom det vinduet - og han er jo ikke farlig. Heldigvis slo hun seg til ro med den forklaringen.
- Den mest merkbare endringen kom etter vi bygde ut verandaen vår i 2006. Da vi gravde ut i hagen her, fant Roar et kranium, et par briller som så ut til å være veldig gamle, og et gebiss. Kraniet så ut til å stamme fra et dyr, så vi kastet det bare. Men etter at verandaen kom på plass, har vi merket at aktiviteten i huset har blitt større. Roar ser stadig vekk en mørk skygge bevege seg fra den ene siden av verandaen til den andre. Han har på seg en mørk frakk og hatt. Heldigvis ser ikke jeg noe, det vil jeg nemlig ikke, sukker Rita.

Hjelpere eller gjengangere?
Etter Ritas historie å dømme virker det som om det er en ukjent gjest i huset til deres, og Medium ønsker å undersøke saken nærmere. Vi allierer oss med Lise Lyseggen, som er et medium og arbeider som healer til daglig. Lise har ikke fått noe informasjon, annet om at vi skal til en privatbolig på Grefsen i Oslo. Rita og Roar ønsker oss velkommen, og presenterer oss for sin faste kattepasser og venn Vera Hansen. Hun har også opplevd den ukjente husgjesten på nært hold under flere av sine overnattinger alene i huset. Lise ber dem alle tre fortelle litt om hva de opplever.
Rita tar ordet først.

- Jeg må jo bare si at jeg inderlig håper at du finner ut at det er noe merkelig her, for ellers er det hodene våre det er noe feil med, sier hun og trekker pusten før hun forteller om mannen som Roar har sett utenfor stuevinduet. - Jeg har ikke sett han selv, for jeg vil ikke se! Jeg bare føler og hører ting. Men jeg ser jo at Roars blikk følger med på et eller annet, og da spør jeg jo hva han ser på. Hver gang er det denne mørke mannen med hatt som spaserer utenfor vinduet. Likevel er det liksom ikke så farlig med verandagjesten vår. Derimot synes jeg det er direkte uhyggelig når jeg hører at noen "fresehvisker" navnet mitt. Hva i all verden er det, spør Rita og henvender seg til Lise.
- Hvilket forhold hadde du til din bestefar, spør Lise tilbake.
- Vi hadde et veldig godt forhold. Vi var veldig nære hverandre, svarer Rita. Lise nikker.
- Han er nemlig hjelperen din, og det er han som hvisker navnet ditt for å fortelle deg at han er her hos deg - og passer på deg. Rita rynker litt på pannen før hun bryter ut i et smil.
- Det er jo av det gode, går jeg ut ifra, så han skal vel være her? Men hvorfor blir jeg redd da?
- Han skal være her, bekrefter Lise. - Men folk flest skjønner ikke forskjellen på hjelpere og gjengangere. Du vet rett og slett ikke hva det er, og derfor blir du redd. Men nå vet du hvem det er som er her - og hvorfor. Men det er også noe annet her…

Usynlig gjest på sengekanten
Vera er fast kattepasser for husets to katter når Rita og Roar ikke er hjemme. Hun overnatter i huset og er da matmor og kamerat så lenge husmor og husfar er borte. Rita ber henne fortelle hva hun har opplevd mens hun har overnattet alene i huset.
- Dette hendte i sommer da det var den verste varmeperioden. Det er et lite vindu øverst på veggen som stod åpent slik at kattene kunne gå ut og inn etter eget ønske. Kattene bruker å ligge i sengen sammen med meg om natten - så jeg reagerte ikke først da jeg kjente at det var som om noen satte seg på sengekanten. Jeg trodde det var en av kattene. Men da jeg skulle snu meg rundt for å stryke katten, var det ingen der. Jeg undersøkte - og begge kattene var ute. De ville slettes ikke inn til meg, uansett hvor mye jeg prøvde å lokke dem inn. Jeg fant hele episoden ganske ekkel, så jeg gikk og la meg i et annet soverom i andre enden av huset. Ikke før hadde jeg lagt meg, så hørte jeg et smell fra utsiden. Det hørtes ut som et skudd. I alle fall skjøt jeg fart og hoppet opp i sengen på gjesterommet igjen, ler Vera. - Men jeg har vel slått meg mer eller mindre til ro med at uansett hvem det er som er på besøk her, så får vedkommende ikke gjort meg noe!
Lise nikker og smiler.
- Det har du rett i. De får ikke gjort deg noe.
Rita tar ordet igjen
- Leieboerne i andre etasje har også merket merkelige ting. Da jeg pratet med dem for en stund tilbake, sa de til meg at det spøker i huset. Kona oppe sier at dyna hennes beveger seg når hun ligger i sengen - akkurat som om et dyr går over.
Roar nikker. Han har også kjent en katt som ikke var der.
- Jeg satt og så på tv og kjente at katta hoppet opp i fanget og la seg til slik den pleier. Men da jeg skulle klappe den, var det ingen katt der. Man begynner jo nesten å lure på seg selv når man opplever noe sånt.

En angrende synder
- Vet dere om det har vært en gravplass på denne tomten, spør Lise.
Det vet ikke Rita og Roar noe om - men de forteller om hva Roar fant i hagen da han gravde plass til den nye verandaen i hagen utenfor stuevinduet.
- Vi vet ingenting sikkert, men vi vet at det er funnet litt av hvert rundt omkring i området her. Vi har prøvd å sjekke med kommunen og byetaten, men de har ikke funnet ut noe for oss.
På tross av at flere har merket at det er som om det er usynlige katter i huset, kan ikke Lise oppfatte at det henger igjen noen dyr her. Det hun får inn, er noe ganske annet.
- Det er en mann som går igjen her. Han leter etter kona si.
Rita er nysgjerrig på hvem denne mannen kan være, og kommer med forslag.
- Jeg vet at han som bygde huset her, ikke levde lenge etter at huset ble ferdig.
Hun lar uttalelsen henge igjen i luften slik at Lise kan se hva hun får inn om hennes forslag. Lise rister på hodet.
- Det er ikke han. Den mannen som jeg har kontakt med, stammer fra lenger tilbake enn dette huset. Det er minst hundre år siden - kanskje mer. Det jeg oppfatter med denne mannen som henger igjen her, er at han var et petimeter.
Roar smiler.
- Da er det flere ting som går igjen i huset her. Jeg er nemlig også et petimeter!
Lise får inn flere opplysninger fra gjengangeren hun mener befinner seg i huset.
- Som jeg sa, er det minst hundre år siden denne mannen levde. 1800-tallet en eller annen gang, vil jeg anslå. Han snakker om at dette var landområde den gang han levde, og at han eide en stor bondegård med tilhørende jord. Han sier han var en holden mann. Men så forteller han også at han hadde et forhold til ei av tjenestejentene. Dette forholdet fikk kona hans vite om. Det ble det bråk av, forteller han. Videre skryter han veldig av at han eide alt som var her av landområder, og at han ble kalt for storbonden.
Rita følger spent med på det Lise forteller.
- Ja, ble han drept da, spør hun spent.
- Nei, svarer Lise. - Det ble han ikke. Men han angrer nok sine synder og vil ha tak i kona for å fortelle henne det og få tilgivelse.

Utrygt bad
Lise vil gjerne undersøke huset nærmere. Hun går fra rom til rom og renser huset for energier som ikke skal være der. Når vi kommer inn i et rom som ser ut til å brukes som treningsrom, kjenner jeg en sterk smerte i nakken. Jeg må bare spørre, selv om det ikke har noe med spøkelset vårt fra 1800-tallet å gjøre:
- Hvem av dere er det som har nakkesmerter?
Roar sperrer opp øynene.
- Det er meg, det. Jeg er så dårlig i nakken at legene ikke vil operere meg. Jeg har faktisk hatt et smertehelvete i mange år. Lise kikker på han og nikker.
- Da får vi se om vi kan hjelpe deg litt med det da.
Hun tar i bruk sine varme hender for å se om hun kan bøte på smertene til Roar. Umiddelbart etterpå virker faktisk Roar bedre i nakken.

- Jeg tør ikke kjenne så godt etter, men nakken virker mykere og ikke så stiv.
- Når du har gått så lenge med en skade, trenger du nok flere behandlinger, kanskje også en gang i ny og ne for resten av livet for å holde energiene ved like, svarer Lise. - Skaden din er av det permanente slaget, og det beste jeg kan gjøre, er å lindre smertene for deg.
Roar nikker. Han er fullt klar over at nakkeskaden er kommet for å bli.
- Nå har jeg da endelig fått noen medisiner som hjelper, så smertene kjenner jeg ikke så godt til som før. Men jeg tar imot all hjelp jeg kan få!
Runden i huset fortsetter. Inne på badet - som ligger på samme side av huset som gjesterommet der Vera fikk en usynlig gjest på sengekanten - forteller Rita at hun aldri helt føler seg trygg.
- Her låser jeg dørene, og jeg liker ikke å åpne bakdøren ut til gårdsplassen og garasjen vår.
Roar er enig.
- Vi føler oss aldri alene når vi står i dusjen her inne.

Ferdig renset
Lise renser og sier fra at hun kjenner at energien til storbonden slipper taket. Fra og med nå skal huset være rolig. Følelsen av at en endring er skjedd i huset, er ikke like lett å plukke opp for alle. Derfor ber Lise alle om å ta på seg skoene og gå ut av huset noen minutter. Vi kler på oss og går ut på verandaen der Roar ofte har sett en mørk skygge spasere forbi. Han peker ut fra hvilken side han alltid kommer.
- Nå håper jeg inderlig at han er borte, og at vi slipper å føle at det er uhyggelig i vårt eget hjem, sukker Roar. Når vi går inn i huset igjen, blir Rita stående å være litt for å kjenne på atmosfæren i huset. Litt usikker er hun, men hun tror at huset kjennes annerledes.
- Det kjennes bedre her inne nå. Likevel har jeg til tider syntes det har vært så uhyggelig her inne at jeg ikke helt stoler på den følelsen. Jeg må nok la det gå noen dager, smiler Rita forsiktig. - Men jeg føler i alle fall at jeg kan puste lettere nå! Lise smiler.
- Jeg er ganske sikker på at dere vil merke stor forskjell etter som dagene går. Storbonden, som han likte å kalle seg selv, er ikke her lenger i alle fall. Men huset trenger kanskje noen dager for at energien skal stabiliseres igjen. Etter det er det bare igjen det som skal være her - dere, dyrene og deres hjelpere.

Epilog
Vi tar kontakt med Rita etter to uker for å spørre om de har fått et roligere hus etter Lises besøk. Rita kan bekrefte at de absolutt merker forskjell. Likevel har det ikke vært helt uten dramatikk at huset skulle legge seg til ro.
- Vi merket jo forskjell med en gang, og syntes at alt ble roligere. Likevel, bare et par dager etter Lise var her, skjedde det noe merkelig. Jeg stod i dusjen da jeg hørte et forferdelig bråk fra kjøkkenet. Jeg lurte i mitt stille sinn på hva Roar drev på med. Han på sin side kunne ikke forstå hva som foregikk, for han stod i rommet ved siden av meg og visste at jeg var i dusjen. Da vi kom inn på kjøkkenet, hadde lokket på kaffetrakteren flydd igjennom kjøkkenet og over dørstokken. Ikke kan jeg skjønne hvordan det er mulig. At lokket hadde falt av og landet på benken eller kanskje gulvet, kunne muligens ha latt seg forklare på et vis. Lokket er ikke rundt, så det kunne ikke ha trillet over gulvet heller. Vi diskuterte det fram og tilbake, men fant ut at det var storbonden som sa farvel med et smell, ler Rita.
Generelt har huset også blitt roligere.
- Nå er det faktisk behagelig i huset vårt, og det er jeg så inderlig glad for! I går var ikke Roar hjemme, og jeg la meg alene på kvelden. Dette er noe jeg ikke har likt noe særlig tidligere, ikke uten Roar. Jeg har følt meg utrygg. Men i går slokket jeg alt lyset i soverommet og la meg til å sove - og alt føltes rett og slett behagelig. Det var en herlig følelse å registrere, forteller Rita glad. - Huset vårt har blitt vanlig, rett og slett!
Vi skyter også inn et spørsmål om hvordan det går med nakken til Roar.
- Det er vanskelig å si. Han føler seg bedre, absolutt, men så har han også fått noen nye medisiner som fungerer godt mot smertene hans. Da er det ikke så lett å vite hva som er hva. Det viktigste er uansett at han har det bedre. Og bedre har vi fått det, alle i huset, etter at Lise var her.