Sveriges mest beryktede spøkelseshus



Av Merete Evertsen

Hembygdsgården i Skillingmark.
Hembygdsgården i Skillingmark er Sveriges mest beryktede spøkelseshus. Dersom man har nerver til å overnatte i huset, har man nærmest garanti for å møte noen fra den andre siden, eller i det minste å merke en eller annen form for aktivitet i huset. Mediums spøkelsesjegere tok saken, og det ble hele to runder med spøkelsesjakt. Etter å ha hørt alle historiene turte vi ikke dra alene, og vi hadde derfor med oss forsterkninger begge gangene!

Det er tidlig høst og vi skal på spøkelsesjakt. En halv time fra Kongsvinger, over grensen til nabolandet Sverige, ligger Skillingmark. Der finner vi huset som det angivelig skal finnes vaskeekte spøkelser i. Vibeke og jeg, spøkelsesjegere som vi er, kan ikke la denne store sjansen gå fra oss, men helt alene tør vi likevel ikke å dra. Det har kommet oss for øre at det er flere, også voksne menn, som har tatt bena på nakken og rømt huset fordi det har vært så sterk aktivitet der. Det vi på forhånd har fått av opplysninger, er at det tidligere har bodd en enslig dame der ved navn Kerstin. Med oss er Ann Magritt som er synsk. Hun kan se og advare oss om dersom det skulle dukke opp noen skumle vesener.

Vi ankommer Skillingmark ved 21-tiden, i skumringstimen. Spente og fulle av forventning låser vi oss inn. Atmosfæren slår mot oss som en murvegg! Det kjennes som om vi må skjære oss gjennom en usynlig masse for å komme inn i huset. Fortsatt på vakt smiler vi til hverandre. Jo - her skal det nok bli aktivitet i løpet av natten! Tilstedeværelsen av det hinsidige er til å ta og føle på.

Det er fortsatt tidlig på kvelden, og vi føler oss modige - enn så lenge. Vi stabler inn sekker og overnattingsutstyr og begynner å lage kveldsmat. Huset har to etasjer og mange rom, men ingen av oss tør å sove alene. Derfor rigger vi til tre sengeplasser i stuen nede. Når man er på spøkelsesjakt må man holde sammen!

"Dødsrommet"
Nysgjerrige tar vi oss en kikk rundt i huset i samlet flokk. Andre etasje består av en storstue og et soverom, samt oppgang til et mørkeloft. Mørkeloftet virker både mørkt og truende, og vi stenger døren godt igjen etter oss, etter så vidt å ha stukket nesen innenfor. Dit inn våger vi oss ikke! Om det er fordi det er et mørkt loft eller noe annet udefinerbart, er ikke godt å avgjøre.

Huset bærer preg av å være gammelt. Vegger og dører er skjeve, så det er ikke umulig at de kan bevege seg på egen hånd. Rommene er fullt møblert, med fotografier, bøker, duker og andre ting helt tilbake fra den tiden huset var bebodd. Det føles som om vi snoker i et privat hjem. Atmosfæren er fortsatt veldig tett, og vi kjenner at vi begynner å bli dehydrerte. Vi lar et lys stå på i hvert av rommene i andre etasje for å kunne kontrollere om de skrus av i løpet av natten.

Nede finner vi det såkalte Dødsrommet hvor det angivelig henger likkleder. Det henger noen hvite, lange skjorter på veggene, som for oss ser ut til å være gamle forklær og underkjoler. I rommet finnes det også en seng, og dette rommet er det eneste som tilsvarer et soverom i første etasje. Dermed er det ikke unaturlig, med så mange mennesker som opp igjennom åra har bodd i dette huset, at det har dødd mange i denne sengen. Når man er syk eller gammel og krever stell, er det mest praktisk å ligge lettest mulig tilgjengelig. Vi skal ikke gå langt tilbake i historien før det var vanlig å dø hjemme.

Jeg forsøker å legge meg på sengen. Ikke før hodet er på sengen, begynner inntrykkene å hagle. Dødsangsten formelig river i kroppen, og jeg spretter farlig fort opp igjen fra sengen. Det var virkelig en skremmende følelse! Når jeg har hentet igjen pusten og tenkt etter, kan jeg med sikkerhet slå fast at det ikke var snakk om besøk fra det hinsidig, men minner som henger igjen i en seng der personer i løpet av mange generasjoner har hatt sitt dødsleie.

Kaldt grep
Utover kvelden begynner vi å bli utålmodige. Skal det ikke skje noe snart? Klokken har dratt seg over midnatt, og huset er fortsatt stille. Unaturlig stille, fastslår Vibeke.

Atmosfæren er nysgjerrig og avventende. Er det Kerstin som overvåker oss? Hva er det "de andre" venter på egentlig? At vi skal bli så trøtte at vi ikke får med oss noe som helst?

Plutselig kjenner vi alle tre lukten av brent bjørkeved. Alle tre reiser seg for å undersøke hva som skjer, og vi vet at det er tre peisovner i første etasje. Lukten er tydelig, men det finnes ikke så mye som en bjørkepinne i huset! Vi kikker på hverandre og er enige om at dette ikke er en illusjon. Vi kjenner da vitterlig lukten alle sammen!

En gjestebok og et avisutklipp ligger lett tilgjengelig, og vi begynner høytlesning av historier fra andre som har leid huset før oss. Der er det alt fra koselige hilsener til de mest skrekkinngytende historiene. Mens vi sitter rundt bordet, kjenner Vibeke en kald hånd på ryggen. Vi andre ser at blikket hennes plutselig stivner. Hun gyser synlig, og med et smell ramler det tunge halskjedet hennes ned på bordet. Vi andre skvetter og kikker nervøst rundt oss mens pulsen dunker. Er det nå det hele begynner? Vi forholder oss rolige og venter på flere tegn, men det skjer ikke mer. Etter en liten diskusjon finner vi ut at smykket sikkert bare ramlet av ved en tilfeldighet og slår hele episoden fra oss.

Når klokken nærmer seg tre på natten, er huset like stille. En av oss foreslår at vi skal ommøblere og slukke lysene i andre etasje for å provosere fram en reaksjon. Men på tross av at det ikke har skjedd stort i løpet av kvelden, tør ingen å gå opp i den kalde etasjen over oss. Vi bestemmer oss rett og slett for å legge oss til å sove. Om det skulle komme noen heftig aktivitet i løpet av natten, vil vi sikkert våkne. Litt usikre krabber vi under dynen med bare en kald nese og to store forventningsfulle øyne som stikker halvengstelig opp fra tre senger.

Smell i huset
Utrolig nok sovner vi snart. Ann Magritt sov riktignok ikke så godt, men det kom av snorkingen i rommet. Selv bråvåkner jeg da det smeller til i huset. For meg virker smellet usannsynlig høyt og vanskelig å plassere. Det låt nesten som lyden av et plankebord som ble røsket hardt ut av veggen. Med hamrende hjerte og vidåpne øyne gjør jeg meg klar til å alarmere de to andre. Nå skjer det - nå kommer spøkelsene! Men, nei. Like etterpå er huset bare tungt og stille. Selv med høy puls greier jeg å sovne igjen.

Neste morgen våkner vi til solskinn på utsiden, uten å ha så mye å frykte. Mens vi nyter morgenkaffen bestemmer Vibeke og jeg at vi skal komme tilbake senere. Kanskje vi har vært for snille, rett og slett vært et hyggelig besøk for eventuelle usynlige beboere? Var det ikke så at Kerstin bodde alene? Kanskje det vil provosere henne om vi har med herrebesøk? Vi pakker sammen og vinker farvel til eventuelle spøkelser som måtte være der, men som ikke ville hilse på oss. Vi lover å komme sterkere tilbake!

Herrene er med
Vibeke og jeg forbereder oss til neste overnatting på Skillingmark. Vi har fått med oss sjefen i Medium Forlag, Robert Hercz, og musikeren Tommy Nilsen. Begge to aksepterer at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi kan forklare. De har derfor lyst til å oppleve det på kroppen. Finnes det virkelig spøkelser? Jo, det vil de gjerne se!

Vi ankommer Skillingmark sent en søndagskveld i oktober. Robert, klar for eventyr med Indiana Jones-hatt, er ivrig etter å møte spøkelsene og vil ta en runde i huset med en gang. Vi jentene føler oss litt bedre ivaretatt nå som vi har med oss to menn, og viser døren opp til mørkeloftet. Vi våget jo ikke å dra inn der forrige gang.

- Er det skummelt der oppe? spør Robert, og er allerede på vei opp stigen til mørkeloftet. Tommy klatrer sakte etter - kanskje han prøver å suge til seg litt av atmosfæren i huset før han kaster seg rundt. Vibeke står igjen i storstuen og føler seg ikke like ivrig som Robert.

- Det er bare å komme opp. Det er ingenting her bortsett fra en haug med gamle aviser og en gammel frakk, gauler Robert ned til oss andre.

Vi våger oss forsiktig opp stigen. Vibeke blir riktig nok stående i stigen og kikker bare såvidt over kanten. Hun føler seg ikke komfortabel på loftet, men kan ikke sette fingeren på hvorfor.

Pizza på bordet
Etter en gjenomgang av huset, uten å møte noen verken fra denne verden eller den hinsidige, varmer vi oss pizza. Robert kikker seg litt skuffet rundt.

- Dette er skikkelig nedtur! sukker han

Det er tydelig at vi kanskje har skrudd forventningene til gutta litt for høyt. De hadde forventet seg aktivitet på linje med poltergeistlige krefter.

- Jeg forventet å føle noe med en gang jeg kom inn døra. Jeg vet jo at jeg er i stand til å føle noe, for jeg har vært på plasser der jeg vet jeg ikke skal være. Det har jeg kjent på meg, og da har jeg gått med en gang! Her kjenner jeg ingenting, sier Robert.

Tommy sier ikke så mye. Han hadde kanskje forventet seg litt mer aktivitet han også, men han er likevel lettet siden det er så rolig.

I mangel av spøkelser å jakte på, fyrer vi i peisen og gjør det skikkelig hjemmekoselig. Denne gangen kjenner vi lukten av ekte bjørkeved som sprer seg i rommet. Etter noen runder med Vri-åtter begynner vi å kjenne kjedsomheten komme sigende. Skal det ikke skje noe i Sveriges mest hjemsøkte hus?

Kald stol
Med to menn som selskap, føler Vibeke og jeg oss langt tryggere i huset. Det skal ikke mer til. Alene våger jeg meg opp i andre etasje og setter meg i en av de to gyngestolene i storstuen. Hva er vel et spøkelseshus uten en ekte gyngestol? Jeg prøver å ta inn atmosfæren i ro og mak, og jeg kan ikke fri meg fra å føle ubehag. At det finnes tilstedeværelse fra den andre siden, er hevet over enhver tvil for meg. Mens jeg sitter der alene, får jeg inn bilder av at rommet jeg sitter i tidligere har vært rommet til en mann. Jeg ser ham som en eldre mann. Rommet ved siden av er et kvinnekammer hvor herrene ikke har adgang. Rommets beboere er i slekt og lever i det jeg vil kalle for et søskenlignende forhold. Eller er de kanskje far og datter, siden mannen "viser" seg betydelig eldre enn kvinnen? Jeg ser kun konturer, ingen ansiktstrekk, og kan derfor ikke vite hvem jeg ser, selv om det finnes bilder av både Kerstin, hennes far og farfar i huset. Plutselig kjenner jeg et kaldt gufs i nakken, og magen isner til av skrekk. Var det trekk fra vinduet? Nei, det var det ikke. Hele stolen blir iskald, og jeg med! Jeg setter i et hyl og roper på de andre tre, som kommer stormende opp trappen. Er det spøkelser på ferde?

Hutrende forklarer jeg hva som nettopp hendte. Robert kikker mistenksom på stolen og går rett bort og stetter seg. Nei - han kjenner ingenting. Tommy ønsker ikke å prøve stolen, men Vibeke vil. Hun spretter ganske fort opp igjen.

- Den stolen er det noen som sitter i, for kroppen min blir også kald når jeg setter meg i den, fastslår hun bestemt.

Lakenspøkelse
Etter episoden med gyngestolen går vi bort til varmen fra peisen i stuen nede. Vi ønsker alle at det skal skje noe mer, aller helst at noe i huset beveger seg - eller at et spøkelse rett og slett viser seg. Når klokken drar seg mot fire, bestemmer vi oss for å rigge til sengeplasser for natten. Sengetøy og laken rotes fram i et virvar, for alle vil nemlig sove i samme rom. Det er ingen som er så høye i hatten at de tør sove på et rom alene. Når jeg skal til å trekke på lakenet, oppdager jeg at det er min datters Halloween-kostyme fra i fjor - et hvitt laken med to hull som utgjør verdens flotteste spøkelsesdrakt! Til stor latter fotograferer vi det som hittil er kveldens eneste spøkelse.

Vi sovner uten at det skjer noe mer, og natten går. Litt skuffet våkner vi neste morgen med en følelse av å være snytt. Hvor ble det av disse berømte spøkelsene? Vi møtte dem i alle fall ikke i den grad som vi hadde forventet. I et siste krampeaktig forsøk foreslår jeg, som sist, at vi skal ommøblere huset for å provosere spøkelsene til å protestere.

- Nei, vet du hva! Er det noen energier her, så viser de seg jaggu ikke for meg. Vi lar tingene være akkurat som de er, for enten så er de her, eller så er de det ikke, smeller det bestemt fra Robert.

Enig med Robert pakker vi sammen sakene og forlater Skillingmark for andre gang. Vibeke og jeg mener helt klart at det finnes noe i huset. Vi fornemmer aktivitet fra den andre siden der, men kilden til dette ville dessverre ikke avsløre seg for oss denne gangen heller. Robert og Tommy er på sin side ikke like sikre, så Hembygdsgården forblir en gåte, også etter to besøk fra Mediums spøkelsesjegere.

Historien om Hembygdsgården
Skillingmarks Hembygdsforenings vakre gård, Hembygdsgården, ligger ved Asksjön i Sverige. Gårdens hovedhus ble satt opp på 1700-tallet, og rundt 1860 ble det bygd på en ny etasje. Hembygdsgården har også låve og stall, og en jordkjeller som er fra slutten av 1700-tallet.

Da Kerstin Eriksson døde i 1941, ønsket hun at hjemmet hennes skulle brukes til noe, og hun donerte derfor gården til en forening som skulle drive plassen videre. Dette var starten på Hembygdsforeningen. Kerstin Erikssons far var namsmann Erik Nilsson, som var bosatt på gården hele sitt liv. Kerstins farfar, Nils Nilsson, ble etter at han giftet seg med Kersti Eriksdotter eier av gården. Man vet med sikkerhet at det var Nils Nilsson som bygde andre etasje på hovedhuset en gang på 1860-tallet.

Hembygdsgården hadde rykte på seg for å være et spøkelseshus allerede før Kerstin døde. Da hun skulle skrive under papirene sammen med folk fra kommunen angående donasjonen av huset, bad kommunens representant Kerstin om å hente ned folkene som var i andre etasje. De kunne bevitne undertegnelsen.

"Nei," sa hun. "Det er jo småfolket, og de kan ikke skrive under på noe." Hun mente at de alltid hadde vært der, og at hun aldri var ensom selv om hun angivelig bodde alene.

Det skal være skjedd mye uforklarlig opp gjennom årene på gården. Mange spøkelsesjegere har forsøkt å overnatte der, men flere av dem har flyktet i vill panikk.

Kerstin skrev i sitt testamente at ingenting skulle fjernes fra gården. Hennes siste vilje var at gården skulle brukes aktivt, og at avkastningen fra skogen skulle gå til et stipendfond for studerende ungdommer i bygda.