Skremmende treffsikker!



Vi fikk med oss en skeptiker til spåkone for første gang.

Henriette gikk til spåkone for aller første gang. De fleste av oss har hørt snakk om det å gå til spåkone. Noen kjenner noen som har prøvd det. Noen har til og med vært der selv. Men de aller fleste av oss er skeptiske, og tar oss verken tid eller råd til det. Vi fikk med oss en skeptiker til spåkone for aller første gang.

Det er en helt vanlig høstdag. I en helt vanlig bydel i Oslo. En skeptisk journalist og en ung kvinne som skal bli spådd for aller første gang går med raske steg på grusveien i høstregnet. Vi vet ikke helt hva som venter oss. Det er høst og ruskevær og mellom rekkehus og gateadresser leter vi etter målet for vår lille forstadsekspedisjon; leiligheten til Sigrid Skalstad.

I mitt stille sinn tenker jeg at for ikke alt for mange århundrer siden ville kvinnen vi skal besøke ha blitt brent som heks. Hun er klarsynt og leser i kort. Hun ser fortid og fremtid, og hun "vet" noe om den som kommer for å bli spådd. Skumle saker.

Vel, egentlig ikke - der vi tusler rundt og prøver å finne ut hvor vi skal gå. Vi er i en av bydelene på østsiden av byen. Veldig ordinære greier. Og igjen - litt sånn selvmotsigende - damen vi skal besøke er langt fra vanlig. Endelig finner vi frem. Vi leser oss frem på tavlen med ringeklokkene, trykker og en vennlig stemme høres i høyttaleren. "Kom inn," sier det blidt og vi åpner døra og går inn i gangen.

Døra står på gløtt så vi ikke skal ta feil av leiligheten. Vi banker på, og døra åpnes på vidt gap. "Velkommen, velkommen," sier hun og slipper oss inn i entreen.

Den mystiske kvinnen er slett ikke så mystisk. Hun ser rett og slett snill ut. Hun er hvit i håret, har et blidt ansikt med rynker som vitner om livserfaring og klokskap, smilende øyne og et lunt smil som får deg til å føle deg trygg. Hun snakker rolig og forklarende, med en tydelig svensk aksent. "Nei, det er nå engang blitt slik," forteller hun. "Jeg er født med disse evnene, det har liksom alltid vært sånn". Moren til Sigrid var som ung i tjeneste hos en konsul i Italia. Der kom hun i kontakt med en eksentrisk grevinne som la kort. Lærdommen tok moren med seg tilbake til Sverige og da hun fikk en datter lærte hun kunsten videre.

Det var nesten som om det var forhåndsbestemt. Den unge jenta hadde noe spesielt ved seg. Hun så frem i tid og ble straks viden kjent for sine ferdigheter med kortene. Og det gikk også rykter om at hun kunne healing. En gang hadde hun stoppet en løpsk hest med bare å stille seg i veien for den.

For Sigrid var det nesten litt ekkelt. Hun ville jo være som alle andre og det tok lang tid før hun innrømmet ovenfor seg selv at hun var født med en gave.

Sigrid forteller at mange ringer henne bare for å prate. Det er ikke alltid så viktig å få vite noe om fremtiden. Mange trenger noen å snakke med, noen som har tid til å høre hva de har på hjertet.

Mange vil gjerne vite ting om seg selv, ting de lurer på. Eller om andre. Gjerne folk de har nære forhold til, eller folk de vil komme nærmere innpå. Sigrid får spørsmål om familiekriser, kjærester og ting som skjer på jobben.

Ofte er det hverdagsproblemer som tårner seg opp. Som blir for mange og store. Og så er det ingen andre steder å få råd og hjelp. Da er det godt å kunne ringe noen som har tid, og som kommer med råd.

Hun er svært kritisk til tilbudet innen psykiatrien. "Her er det folk som desperat trenger hjelp, og så er det ikke plass noen steder. Folk står i kø i månedsvis, et halvt år eller lengre, og selv da har man ikke tid eller anledning til å hjelpe. Det er forferdelig!" kommer det indignert fra Sigrid.

"Jeg utfører ikke mirakler. Det er opp til folk å bruke det jeg forteller dem på best mulig måte," forklarer Sigrid. Innimellom retter hun på sjalet sitt, ordner litt på håret. Greit nok at man er blitt godt voksen og er klarsynt, men den kloke konen er også opptatt av hvordan hun tar seg ut, og alderen vil hun helst ikke snakke om.

"Av og til ser man jo ting som ikke er fullt så bra, men sånt snakker vi ikke for mye om. Det viktigste er at man bruker det livet og den tiden man har fått tildelt på best mulig måte," mener Sigrid.

"Man er født med disse evnene og det er ikke så mye man kan gjøre med det," forklarer hun. "Til å begynne med er det både merkelig og litt skremmende, men det blir bedre etter hvert. Og når man får erfaring blir det også lettere å stenge av når man selv trenger ro og fred." Så ser hun bort på Henriette. "Jeg er klar når du er det," sier Sigrid smilende, og Henriette blir med ett litt mer alvorlig. Nå skal det skje… Sigrid tar oss med i et rom ved siden av stuen hvor vi har sittet til nå. På veien ut til "kontoret" må vi trø ekstra varsomt, på gulvet ligger det et par katter. De er selskapssyke og maler kjærlig. Naturligvis må en klarsynt ha katter i huset, tenker vi i vårt stille sinn.

Inne på rommet til Sigrid er det fullt opp med krystaller, bøker og bilder. Hele rommet vibrerer av energi og forventning. Før vi setter i gang tenner hun masse telys rundt om i rommet. Vi fylles av en rolig og trygg følelse. Det kribler under huden. Det kjennes som vi omgis av en egen ladet atmosfære.

Sigrid spør Henriette om når hun er født. Hun vil også vite når kjæresten til Henriette er født. Hun skriver det ned på en liten blokk, en slags huskelapp. Så tar hun frem kortene og vår prøvekanin trekker pusten dypt.

Før Sigrid setter i gang med kortene ber hun Henriette rekke frem den ene hånden. Hun vil lese i hendene først. Sigrid både forteller og forklarer. Viser i håndflatene hva hun ser og på hvilken måte hun leser det hun ser. Henriette får beskjed om å ikke være alt for snill. Snill er bra, men alt med måte sier Sigrid, og legger helt vanlige spillkort. Hun gjør det flere ganger, hver gang i forskjellige mønstre. Hele tiden snakker hun til Henriette. Sigrid spør ikke så mye, hun forteller mer om ting som har skjedd. Og ting som skal skje. Etter avtale med journalisten forteller Henriette ikke så mye om seg selv - den klarsynte skal få lov til å fortelle hva hun ser.

Av og til skotter Sigrid bort i krystallkulen som står på bordet. Kommer med en kommentar. Smiler. Snakker litt godslig med seg selv. Ler litt. Og forteller mer om Henriette. Henriette har fortalt litt om seg selv til journalisten før seansen. Av og til er det ikke den som blir spådd, men undertegnede som rykker til. Treffsikkerheten er av og til litt for god til å være tilfeldig. Selv en utenforstående skjønner at Sigrid får innertier på innertier. Selv smiler hun - nesten litt selvsikkert - til Henriette, og forteller at det alltid er greit å få vite om det hun sier er korrekt eller ikke. Hun vet at hun har rett og hun vet hun vil få det bekreftet etterpå.

Etter noen runder med vanlige spillkort legger Sigrid tarotkort. Og så avslutter hun med noen pene og forseggjorte egyptiske kort. Det er de samme meldingene som kommer opp i alle kortstokkene. Hun finner forhold i familien som hun forklarer for Henriette. Sigrid finner sykdom og tunge stunder, livets realiteter og gode nyheter om karriere og drømmer som Henriette går og bærer på.

Sigrid snakker forsiktig. Og når hun kommer inn på ømtålige ting, begrenser hun seg. Dersom Henriette spør får hun svar - hvis ikke legger Sigrid ut nye kort og forteller andre spennende ting - som også stemmer.

Så er det gått nesten to timer og Sigrid samler kortene. Hun ser opp på Henriette og smiler, den unge kvinnen får endelig fortelle hva som stemmer og ikke. Nå får hun forklart hvem "den lille jenta" i kortstokken var, hvem "den syke" og mannen som var "lei seg". Sigrid nikker og smiler mens Henriette får snakket fra seg. "Hva med deg da," sier Sigrid og skotter bort på journalisten. "Er det noe du vil spørre om?" Jeg kjenner at jeg fryser litt nedover ryggen, rister på hodet og unnskylder meg med at vi har dårlig tid. I øyekroken ser jeg at Sigrid deler stokken med tarotkort, hun snur et par av kortene, studerer dem og ser bort på meg. Jeg møter blikket til Sigrid som ser nøye på meg, rynker litt på pannen og så smiler hun og nikker nesten umerkelig.
Du kan snakke med Sigrid på telefon 829 95 528