Jakten på det ukjente: Finner guider og hjelpere med målepinne



Alle har en skytsengel som følger oss fra den dagen vi blir født til dagen vi dør. Noen hevder at avdøde familiemedlemmer eller nære bekjente har som oppgave å hjelpe deg og guide deg fra "den andre siden". Nysgjerrige som Vibeke og jeg er, måtte vi bare studere dette emnet nærmere. Vi bestemte oss for å finne fram målepinner og gå på leting selv, for så å få en uttalelse fra en ekspert på feltet. En telefon til Olav Moldestad, og vi hadde all den ekspertisen vi trengte.
Vibeke og jeg rydder plass hjemme i stua for å prøve å måle oss fram til hjelperne og guidene våre. Vi ønske å vite hvor de står i forhold til oss, hvor store de er og ikke minst hvor mange de er. Spente fjerner vi potteplantene fordi de kan slå ut på målepinnene. Planter har målbar energi. Stua er stor og luftig og egner seg godt til denne oppgaven.
Målepinnene vi bruker er standard målepinner, slike som blir brukt til å finne vann. Pinnene er L-formet, cirka 10 cm i hanken og cirka 30 cm lange. Her skal det måles og tegnes for å dokumentere hva vi finner og hva vi kan fornemme. Hver minste detalj skal ned på papiret, for vi har jo fått tak i en som kan bekrefte eller avkrefte det vi eventuelt finner av mediumet Olav Moldestad. Han kan fortelle oss om vi er på sporet av våre hjelpere, eller om vi befinner oss helt "på vidda".


En stor mann
Jeg skal måles først og stiller meg midt på gulvet i stua. Vibeke står klar med pinnene i hånden. Vibeke har tidligere fått bekreftet at hun kan bruke målepinner av et kjent medium. Hun nøler ikke, og er ikke i tvil om at pinnene vil vise oss hvor hjelperne våre befinner seg.
Jeg smiler lurt, fordi jeg alltid har vært sikker på at jeg har en "sværing" litt bak meg på venstre side. Jeg har mange ganger kunnet føle en stor og beroligende hånd på venstre skulder. Jeg er spent på om hun finner ham, for det er en han - det er jeg ikke i tvil om. Sakte kommer Vibeke mot meg med pinnene framfor seg. Hun går så langt fram at hun treffer auraen min, og pinnene gjør utslag. De svinger ut til hver side, noe som er en bekreftelsen på at det er energi til stede.
- Du har ingen hjelpere rett foran deg, smiler Vibeke og fortsetter jakten. Nå går hun til venstre for meg, og jeg følger spent med. Vil hun treffe på "sværingen" min? Jo da, ca 1 meter til venstre og to meter bak meg gjør pinnene et stort utslag. Vibeke måler med pinnene langs energien hun treffer, og utbryter:
- Dette er en diger en! Det må være en stor mann, utbryter hun. Vi er veldig fornøyde begge to, og hun fortsetter letingen. Vibeke klarer å søke seg fram til to steder til der pinnene gjør utslag. Det er et punkt direkte bak meg cirka 4 meter unna, og en bak til høyre for meg.
Hun stusser litt når hun måler foran og litt til høyre. Pinnene gjør et svakt utslag, men neste gang hun prøver, skjer det ingenting. Lite villig til å gi opp, prøver Vibeke en gang til og retter pinnene på ny mot stedet der hun mener hun kanskje har funnet en hjelper. Tungen er rett i munnen og pannen krøller seg i konsentrasjon. Jo da, nå gjorde pinnene utslag igjen.
- Jeg tror de kødder med meg, konstanter Vibeke lettere oppgitt.

Flere utslag
Nå er det min tur. Vibeke stiller seg tilfreds opp for å la seg "måle". Hun har vært veldig flink og funnet hele tre hjelpere i tillegg til en som "kødder" med henne. Litt spent lurer jeg på om jeg selv er i stand til å finne noe med pinnene. I motsetning til Vibeke har jeg liten erfaring på området, og når sant skal sies, føler jeg litt press. Jeg går sakte rundt og føler nesten at pinnene ønsker å virre i alle retninger. Jeg trekker pusten dypt og konsentrer meg. Jeg stiller meg opp 4 til 5 meter foran Vibeke og begynner å gå sakte mot henne. Jeg holder godt øye med pinnene slik at jeg skal være hundre prosent sikker på at jeg selv ikke lager utslag med dem på grunn av en ustødig hånd. Da skjer det. To meter omtrent rett foran Vibeke gjør pinnene mine et utslag. Jeg vil være sikker og prøver fra forskjellige vinkler, men pinnene gjør utslag på samme sted hele tiden. Ikke lite triumferende klarer jeg å måle meg fram til en stor mann jeg også! Jeg fortsetter ivrig for å finne flere hjelpere hos Vibeke. Med små og forsiktige skritt og hull i leppa etter å ha bitt meg siden jeg er så konsentrert, greier jeg å måle to energier til på Vibeke. En mindre energi foran til høyre for henne og en noen meter bak litt til høyre. Da har vi gjort våre forberedelser. Det er på tide å møte eksperten.

Kjent medium
Olav Moldestad er et kjent medium som blant annet har vært med i "åndenes Makt" på TVNorge. Han jobber fulltid som medium, og avtalebok er fullbooket. Han kan hjelpe deg med å komme i kontakt med dine egne hjelpere, drive ut energier fra huset ditt, og han har kontakt med den andre siden.
Ivrige og spente møter vi Olav på en kafé i Oslo. Han kommer stormende opp trappene, noe forsinket, og hilser blidt, men likevel litt sjenert. Mannen er full av energi, noe som både er lett å se og merke. Vi setter oss ned med en kopp kaffe og prater litt før vi får en uttalelse om Vibekes og min jakt på hjelpere.
Olav er ung, men likevel er det mange som har fått opp øynene for hva han kan. Han virker trygg på seg selv og det han kan. Likevel hevder han at det han gjør ikke har et fnugg av hokuspokus i seg - evnene er helt naturlige og ligger latent i oss alle. Det er bare snakk om å lære hvordan det skal gjøres dersom man ikke klarer å oppnå kontakt på egenhånd. Olav synes det er viktig at alle forstår dette, for det er ikke noe som er bedre enn at vi alle kan komme i kontakt med våre egne hjelpere. Det er langt bedre enn at vi skal lete etter noen som kan formidle kontakt for å bli guidet på rett vei.
- Det hele dreier seg om å kontrollere hjernefrekvensene, og det lærer man best gjennom meditasjon. Har du et åpent sinn kan du lære deg å beherske disse teknikkene. Jeg har mange eksempler på dette gjennom mine kurs. Hele 80 til 90 prosent av de som er på kurs hos meg greier det i løpet av tre dager, forteller Olav engasjert.

Indianer-hjelper
Men nå klarer ikke Vibeke og jeg å vente lenger. Nå vil vi vite om vi har funnet hjelperne våre. Eksperten Olav finner fram målepinnene sine og ber meg stille meg midt på gulvet. Det er god plass rundt oss og folketomt. De andre gjestene sitter i en annen del av kafeen, og godt er kanskje det, for ellers hadde de vel begynt å lure. I tillegg ville det kanskje ha vært litt for mange hjelpere i rommet til å kunne finne ut hvem som er mine.
Jeg stiller meg spent opp mens Olav konsentrer seg. Han forklarer at han må endre på hjernefrekvensen for å kunne se hjelperne. Han går ikke rundt og ser etter alles hjelpere hele tiden. Det ville blitt litt vel folksomt.
- Jo da, begynner Olav - du har en guide bak deg og litt til venstre. Vibeke klapper engasjert i hendene og ser ut som om hun har vunnet storpremien i Lotto. En guide - jeg føler meg ikke så rent lite stolt over å få høre dette.
- Det er en mann fra et naturfolk. En indianer. Han bærer på en tromme, og han er diger, røper Olav. Hjertet mitt svulmer av stolthet. Tenk at jeg har min egen indianer, sukker jeg for meg selv. Olav forteller oss at guiden følger oss mennesker livet ut og er alltid ved vår side.
- Litt lenger bak deg har du en mann i hvit frakk med lyst, langt hår. Han forteller meg at han er fra Skottland, og du kjenner ham fra et av dine tidligere liv. Tårene triller og pusten begynner å gå raskt. Hvorfor, aner jeg ikke. Kanskje det bare er tanken på at jeg har en flott mann konstant rundt meg. Skulle ønske jeg kunne se ham.
- I tillegg har du ei gammel dame her foran deg til høyre. Hun er du i familie med fra dette livet. Hun sier hun er din bestemor, fortsetter Olav. Jeg vinker diskret til bestemor som døde for snart 10 år siden.
Plutselig kommer det et utrop fra Vibeke:
- Håh. Det er hun som kødda med meg. Hun stod akkurat der. Olav ler og forklarer:
- De står ikke stille, de rører på seg hele tiden. De kommer og går. Om vi måler senere, er det kanskje noen andre her. De ser heller ikke fæle ut - de ser ut som deg og meg. Det er ingen økser i hodet eller noe blod og gørr, sier Olav som forteller at jeg har en annen hjelper lenger bak som enten er på vei inn eller ut, for han vises bare som en grå skygge.
Det beviser bare at Vibeke har gjort en formidabel jobb med søkepinnene. Det var 100 prosent treff, bekreftet av en ekspert på området.

100 prosent treff
Så er det Vibeke som skal måles. Hun stiller seg opp på gulvet, stolt som en hanekylling over sin treffprosent. Selv begynner jeg å føle meg litt urolig. Hva om jeg har tatt helt feil? Det ville ikke vært noe moro. Konkurranseinstinktet har meldt seg. Olav stiller inn "radaren" sin igjen og begynner å prate.
- Du har en guide du også, men han står foran deg, og det er ikke noe mer negativt enn om han hadde stått lenger bak. Olav stiller inn pinnene og går mot stedet for å vise oss hvor han står. Pinnene gjør utslag på samme sted på Vibeke som jeg fant. Hurra, jeg hadde også et treff - jeg fant ham! Nå føler jeg meg litt bedre.
Olav smiler over min entusiasme. For ham er dette hverdagskost. For oss er dette helt nytt og spennende. Han fortsetter å "måle" Vibeke og forteller at hun også har en hjelper bak seg til venstre. Olav kikker og myser. Jeg forsøker å se det som han ser, men for meg er det bare luft rundt henne. Han forteller at dette er et eldre familiemedlem, en gammel dame. Olav mener det kan være Vibekes oldemor. Bak Vibeke står det en til. Dette er en eldre herre som forteller at han er bestefaren til Vibeke. Jaggu traff også jeg 100 prosent. Lettere stolt er det min tur til å inneha rollen som hanekylling.


Vellykket jakt
Vi setter oss ned alle tre og prater litt om det som vi jentene karakteriserer som "den vellykkede jakten". Mens vi sitter der forklarer Vibeke at hun ikke liker området rundt baren som er til høyre for oss - litt lenger inn i lokalet.
- Det virker som om det er mye aktivitet der, forteller hun. Olav smiler bredt.
- Det er helt riktig. Det er mye aktivitet der. Jeg tror det er en bartender her inne som ikke er blitt lei av jobben sin ennå, sier han lurt. Vibeke grøsser. Noen ganger er det deilig å kunne få bekreftet de små kriblingene som iler langs ryggraden.
Olav pakker sammen og løper videre ut i vinterkvelden. Han har ennå et par hus han skal rense før han kan ta kvelden. Vibeke og jeg rusler fornøyde hjem, vel vitende om at vi blir godt passet på av våre usynlige venner.